Den skandaløse baronessen

På Ullevål vanket baronesse Liliencron i selskapslivet. (C.F. Vogt, Oslo museum)

Baronesse Clarelia Dorothea Liliencron var en sjarmerende og flott person, men som Christianias førstedame var det atskillig å utsette på henne: Hun var nemlig ikke gift med samboeren, som var selveste prins Friedrich av Hessen.

Friedrich av Hessen. C.F. Vogt, Oslo museum.

Da prins Christian August forlot Norge i begynnelsen av 1810, ble han avløst som kongens representant av Friedrich av Hessen, som var Norges visestattholder og daglige leder fram til han ble erstattet av den mer kjente Christian Fredrik, som kom til Norge i mai 1813. Friedrich var en folkelig og godt likt mann, men mange var skeptiske til at han levde i åpenlys synd med den fraskilte baronessen, som han ikke fikk lov til å gifte seg med av kong Frederik VI, som både var hans fetter og svoger. De hadde med seg to barn, offisielt hvert sitt – men det ble også spekulert i at de hadde minst ett av dem sammen.

Vi finner spor etter baronessen i flere dagbøker og memoarer. Blant annet var slottsprest Claus Pavel sterkt indignert, og i slutten av oktober 1812 skriver han:

“Denne Dames Levevis, hendes frie Sæder og det mere end tvetydige Forhold, hvori hun staar til Prindsen, giver mine lærvillige Byesbørn et overmaade slet Exempel.”

Heldigvis, kanskje, kommer en dame Pavels til unnsetning et par måneder senere. Da er det klart at Niels Emanuel de Thygesen kommer til Christiania for å overta stillingen som stiftsamtmann, og han har med seg sin Christiania-fødte kone Louise Pløen. Pavels noterer at “den rigere og endnu mere pragtfulde Fru Thygeson vil tage Luven fra Baronessen, og at denne vil ophøre at angive Tonen; og paa Sædelighedens Vegne maa vi lykønske os dermed.”

Andre tidsvitner er imidlertid mer generøse overfor prinsens samboer. Conradine Dunker skriver for eksempel at “Baronesse Liliencron havde et stolt og værdigt Udseende, der var noget imponerende i hendes hele Væsen, hun var høi og vel proportioneret.” Fru Dunker traff baronessen i selskaper hos kjøpmannen Paul Thrane og på Ullevål og spilte også sammen med henne i teateret, der språkproblemer forhindret henne i å medvirke i annet enn “dandsende Partier”.

Oberstinne Carine Rehbinder, datter av Paul Thrane og tante til Marcus Thrane, nevner baronessen flere ganger i sine memoarer. Hun vektlegger at prinsen så gjerne skulle ha giftet seg, men siden det ikke gikk, hadde han invitert baronessen til Norge “for at giøre les honneurs i hans Huus og skaffe ham den daglige Hygge, han med sine enkle Vaner satte saamegen Pris paa, indtil hans høieste Ønske kunde blive opfyldt, hvorpaa han stadig haabede”.

Det ser heller ikke ut til at baronessen stilles nevneverdig i skyggen av stiftamtmannens kone, og Pavels må til slutt, i mai 1813, innrømme at damen “har vist sine meget gode Sider, er driftig og virksom, ingen blot Stadsdame, og har uden Tvivl et menneskeligt Hjerte.” Og om ikke annet hadde hun muligens hatt en god innflytelse på prins Friedrich: “Man har aldig i disse fire Aar hørt, at Prinds Friedrich nogensinde ofrede til fremmede Guder.”

Han uttrykker til og med en viss forståelse for parets vanskelige situasjon: Offentligheden medfører vel nogen Scandal, men kun i Førstningen. Hvad ondt er der i Grunden at erklære: «Dette Fruentimmer erkjender jeg for min Kone, siden Staten ikke tillader mig at have nogen anden fornemmere?»

Claus Pavels ca 1820. (Oslo museum)

På dette tidspunktet har Christian Frederik kommet til Norge og Friedrich er på vei ut av landet med sin baronesse, og i denne forbindelse er det atskillig festligheter til ære for dem. Dette blir imidlertid litt for mye for Pavels, som skriver at “jeg erkjender agtværdige Sider hos dette Fruentimmer, og at jeg end ikke som Moralist bryder Staven over hendes lovstridige Forhold til Prindsen, men at gjøre saadan Ære af hende, forekommer mig ligefrem uanstændigt.”

Det Pavels ikke vet når han skriver dette, er at de to faktisk nettopp har giftet seg. Omstendighetene rundt den hemmelige vielsen er uklare, og det foreligger flere motstridende opplysninger. Historikeren Johannes Elgvin1)Elgvin, Johannes. 2002. Friedrich av Hessen. Oslo., som har ryddet i kildene, mener imidlertid at den før nevnte oberstinne Rehbinder må ha rett når hun skriver at de ble viet på Bygdøy kongsgård av biskop Frederik Julius Bech, og at hennes far, Paul Thrane, som var prinsens gode venn, var tilstede.

Noen uker senere gir Pavels oss et interessant innblikk i tidens hemningsløse dobbeltmoral. Det ble tidlig klart at Christian Frederik var en hund etter damer, men for Pavels var det OK så lenge det foregikk bak lukkede dører: “Hvor Manden handler for Publicums Aasyn, der er han og underkastet dets Dom, men hemmelige Privatanliggender bør man ignorere hos ham som hos enhver. […] Prinds Friederichs Forhold til Baronessen havde Publicitet, kunde altsaa bedømmes, men hvad Prinds Christian foretager sig i sin Lønkammer, vedkommer ikke os, naar det kun ei har Indflydelse paa hans Regent- og Menneskeværd.”

Det skulle imidlertid snart bli anledning for Pavels til å beklage seg også over Christian Frederik, ikke minst når det gjaldt hans forhold til “konge-Maren”.

Baronesse Liliencron, født von Brockdorff, døde i 1836 i Holstein 57 år gammel, ni år før sin mann Friedrich.

-gb-

 

 

Kommentarer

References   [ + ]

1. Elgvin, Johannes. 2002. Friedrich av Hessen. Oslo.