Lederstriden i skomakerlauget

Øvre Vollgate 14. Her bodde og arbeidet skomakermester Niels Petersen. Foto: Johannes Holmsen 1912, Oslo museum.

Skomakerne utgjorde det største håndverkerlauget i Christiania, men i 1830-årene var organisasjonen så plaget av indre motsetninger at man ved to anledninger måtte be myndighetene om hjelp til å rydde opp. I begge tilfeller endte det med at laugets oldermann måtte ta sin lest og gå.

Laugenes oldermenn ble formelt utnevnt av magistraten, men helst etter at laugsmedlemmene hadde gitt en anbefaling gjennom en avstemning. I 1833 hadde skomakermester Johan Martin Lohrbauer vært oldermann en stund, og i desember ble han også gjenoppnevnt etter anbefaling fra lauget.

Men noe var galt. Allerede i begynnelsen av desember hadde en «innsender» stilt spørsmål i Intelligensseddelen om «hvorfor han ikke efter saa lang Tids Forløb har aflagt Regnskab for den Tid han som Oldermand har fungeret», og 7. januar 1834 skrev fire fremtredende skomakermestere som åpenbart hadde fått i oppdrag å rydde i regnskapene, et bestemt brev til magistraten.[1]All korrespondanse finnes i Byarkivet, OBA/AS-20125

Niels Petersen, Johannes Jensen, Peter Pettersen og Johan Christian Salomonsen hevdet at Lohrbauer hadde skjøttet vervet på en ytterst likegyldig måte, og at han heller ikke hadde sørget for gode nok materialleveranser til laugets medlemmer. «Derfor tror vi at udbede os af Den ærede Magistrat at denne Mand ei paa ny bliver beskikket til Laugets Oldermand», skrev de i brevet. 17 andre skomakermestere hadde også signert en støtteerklæring i brevet, i tillegg til at det ble sendt et nytt brev en uke senere, der åtte etternølere erklærte at Lohrbauer «ikke paa ny har qvalificeret sig til at forblive Oldermand».

Magistraten ser ut til å ha gjort kort prosess, for 23. januar sendte de et brev til skomakermester Ole Grøndahl, bror av den kjente boktrykkeren, der de ba ham om å overta som oldermann. Han var for øvrig utdannet hos Lohrbauer og hadde tatt sitt mesterstykke der. Grøndahl satt som oldermann i snaue to år før han trakk seg i januar 1836. Så ble den danskfødte Niels Petersen fremmet som kandidat med 31 stemmer, mot Johan Jensens 28 og Peder Bjerrings 19 stemmer.

Det skulle imidlertid ikke ta mer enn en drøy måned før også Petersen var i hardt vær. Denne gangen handlet det om det som ble ansett nærmest som en dødssynd, nemlig juks med mesterprøven. En av Petersens skomakersvenner, Hans Samuelsen, hadde angivelig fått sin kamerat Johannes Thoresen til å utføre mesterstykket for ham, mens Petersen selv ikke var til stede og passet på.

Samuelsens mesterstykke var uansett blitt underkjent da det ble vurdert den 19. februar, men Petersen ble nok ganske raskt konfrontert med juksepåstanden av kolleger, for han tok tyren ved hornene og skrev selv et brev til magistraten før noen andre rakk å gjøre det, der han orienterte om det inntrufne.

I tillegg til å påpeke at mesterstykket uansett var underkjent, fortalte Petersen at han hadde hatt en travel dag da Samuelsen jukset. På laugets vegne hadde han for det første hentet lærmaterialer ute i byen, «saavel som at arrangere Bortbæringen af Skomagermester N. Colbjørnsens afdøde Kone», så det hadde ikke vært mulig for ham å vite «om det omhandlede Kneb med Skoerne muligens da kunde være lykkedes». Han anså det imidlertid som sin plikt å innberette saken, som han overlot «med Rolighed til den ærede Magistrats forgodtbefindende».

Et par dager senere fikk magistraten et nytt brev, denne gang fra 36 oppbrakte medlemmer av lauget, som mente at Petersen hadde opptrådt så kritikkverdig at lauget burde sammenkalles til et nytt møte. Blant underskriverne finner vi den nyss avgåtte oldermannen Ole Grøndahl og også skomakermester Niels Colbjørnsen, som Petersen nettopp hadde hjulpet med begravelse.

Magistraten valgte å ta betenkningstid, men sendte saken over til politiet «for at et Politieforhør kan blive optaget og Oldermanden dernæst efter Omstendighederne drages til Lovmedholdigt Ansvar».

Dette synes klagerne var en god ide, men de repliserte at de synes Petersen nå på eget initiativ burde trekke seg som oldermann. Det syntes ikke Petersen, så han ble sittende i påvente av politiforhøret.

Andreas Richer. Malt av Mathias Stoltenberg ca 1845, Nasjonalmuseet.

Det skulle ta over tre måneder før politimester Andreas Richter fikk somlet seg til å iverksette politiforhøret. Her møtte både skomakermester Hans Peter Agersøe, som representerte klagerne, de to skurkaktige skomakersvennene Hans Samuelsen og Johannes Thoresen som begge vedgikk lureriet, og ikke minst skomakermester og oldermann Niels Petersen. I forhøret kom det fram at Petersen hadde latt Samuelsen skjære til læret utenfor laugshuset, angivelig fordi Samuelsen hadde sagt at magistraten hadde gitt ham lov til dette. Etter at denne litt besynderlige historien var avdekket, tilbød Petersen å trekke seg som oldermann, mens Agersøe erklærte seg tilfreds med resultatet.

I byarkivet finner vi ting som tyder på at Petersen også hadde sterk støtte. Etter at Petersen hadde trukket seg, undertegnet 18 skomakere et brev der de påsto at det var de som utgjorde flertallet i lauget. De mente at saken mot Petersen bunnet i «lumpen Misundelse og lav Skadefryd», og at man med fordel kunne vente med å foreta et nytt valg. Dersom man lot «Cabalisterne» vinne fram, ville man «blive belastet med nyt Valg hver fiortende Dag».

Magistraten imøtekom imidlertid kravet om en ny laugssamling, der skomakermester Lars Erichsen ble innstilt og deretter utnevnt som ny oldermann.

Skomakermesterne var den suverent største håndverkergrupperingen i byen. I 1835 var det registrert 91 skomakerborgere, fulgt av 71 skreddere og 55 snekkere – av i alt 524 håndverkerborgere.

-gb-

References

References
1 All korrespondanse finnes i Byarkivet, OBA/AS-20125