Den snedige kjøpmann Wilse

Borgerbrevet hang høyt, men det ga også store forpliktelser. Helt sentrale samfunnsfunksjoner som brann- og veivesen ble drevet ved at borgerne ble pålagt plikttjeneste som rodemestere og funksjonærer. Men populært var det ikke, og mange gjorde hva de kunne for å slippe. En av dem var den unge kjøpmannen Jacob Nicolai Wilse.

Populær var heller ikke den vikarierende veiinspektøren, Niels Jensen Ytteborg. Han var kjent for sin tøffe lederstil, og hadde tatt på seg vervet da Niels K. Krag plutselig måtte gi seg sommeren 1830. Fra før kjenner vi historien om gullsmeden Halfdan Uhrdahl og kjøpmannen Carl Walter, som ba tynt om å få slippe å ha noe med Ytteborg å gjøre.

Niels Ytteborgs venner og uvenner

Wilse var langt mer subtil. Han ble utnevnt som rodemester i september 1830 etter at Uhrdahl hadde sluppet unna. I sin henvendelse om å få fritak nevnte han ikke Ytteborg med ett ord. Derimot påberopte han seg jussen – i form av regler som for lengst hadde gått i glemmeboka, og som magistraten måtte tenke nøye gjennom før de kunne ta stilling til saken.^[1]Vi finner korrespondansen i byarkivet og statsarkivet
OBA/A-20125/B/Ba/Baa/L0007
OBA/A-20125/C/Ca/Caa/L0006
OBA/A-20125/D/Da/L0031-32
SAO/A-10386/E/Ed/Edg/L0010

Wilse hadde funnet fram til en forordning fra 1707, der kong Frederik IV hadde bestemt at nye borgere kunne slippe å «betynges med Formynderskaber og andre borgerlige og Byens Bestillinger og Forretninger» – forutsatt at de forpliktet seg til ikke å oppsi borgerskapet før det hadde gått 12 år.

Med henvisning til forordningen skrev Wilse at han «formeentlig maae fritages», hvilket magistraten straks erklærte seg uenig i. I den grad forordningen kunne «ansees at være gjeldende», mente magistraten at Wilse i så fall måtte ha avgitt et løfte om å beholde sitt borgerskap i minst 12 år da han fikk borgerbrevet, og det hadde han ikke gjort.

Wilse svarte raskt og stilte seg helt uforstående til magistratens avslag. Han viste til flere kongelige reskripter og det faktum at det i den norske grunnlovens paragraf 94 het at de gamle lovene var gjeldende, «forsaavidt de ei stride imod denne Grundlov». Så pekte han på et reskript fra 1774, som riktignok handlet om Bergen, der det het at «Magistraten maae paa ingen Maade herefterdags beskikke nogen Borger til at forestaae noget offentlig Embede […] forinden hans 6 Aar ere ude…».

«In subsidium» fremholdt Wilse at saken måtte oversendes til stiftamtmannen, som han ikke tvilte på at ville «finde Grund til at indvilge min ansøgte Fritagelse».

Magistraten imøtekom dette kravet og sendte hele korrespondansen over til stiftet med et langt følgebrev der de argumenterte for avslag. De var spesielt engstelige for smitteeffekten. De trodde ikke at forordningen fra 1707 «nogensinde er bleven anvendt her i Christiania paa den Maade som kjøbmand Wilse fordrer, og det vilde sikkerlig ikke have nogen gavnlig Indflydelse i Almindelighed, om han paa den anførte Grund skulde blive fritagen for det ham paalagte Ombud». I så fall ville massevis av andre borgere som skjøttet ulike verv «frasige sig disse», og da ville ikke magistraten være i stand til å fylle vervene med eldre borgere som allerede fra før «ere betyngede». Systemet ville med andre ord bryte sammen – ikke bare brann- og veivesen, men også fattigkommisjonen og det finmaskede nettet av oppnevnte verger for enker og faderløse.

Vi får aldri vite hva stiftamtmann Valentin Sibbern mente om saken, for snaue tre uker senere sendte magistraten et nytt brev til stiftet der det framgår at Wilse, i stedet for å bli rodemester i veivesenet, hadde sagt seg villig til å bli rodemester ved «Søe-Enroulleringen», altså en slags lokal vervesjef for marinen – som også var et kommunalt ansvar. De ba derfor stiftamtmannen om å henlegge saken, «da samme Gjenstand nu maa ansees afgjort». Tilsynelatende hadde de funnet det klokest å inngå et kompromiss med Wilse.

Vi ville sikkert ha hørt mer til Jacob Nicolai Wilse, som kunne blitt en interessant aktør i byens offentlighet. Dessverre døde han i januar 1832, like før han fylte 31 år, bare to måneder etter at han hadde giftet seg med Mathea Olsdatter Sjølie fra Solør.

Han rakk imidlertid å bli den første i Christiania som fikk installert en gasslykt utenfor huset sitt i Storgata, i 1831. (Vi skal komme tilbake til det). Han var yngste sønn av sognepresten med samme navn, som døde fire måneder før han ble født. Sogneprest Wilse husker vi fra denne saken om Jens Moestue.

-gb-

Jens Moestue – en patriotisk opprører?