Du har sikkert sett henne hvis du har vært inne i Kirkeristen. Først het hun Flora, nå heter hun Pomona. Omstridt var hun fra første stund. Men hvor kommer hun egentlig fra? Det har Oslohistorie.no funnet svaret på etter en lang jakt i Byarkivet. Nesten, i hvert fall.
Bare et par uker etter at hun ble satt opp på Skillebekk i oktober 1877 raljerte Morgenbladet over «Den kommunale kunstsans», og brukte «Flora med Overflødighedshorn» som eksempel på hvor ille det sto til. Men i Verdens Gang tenkte de annerledes, bare tre dager senere: «En stor og smuk Fontæne er i disse Dage bleven opsat ude i det nye Anlæg ved Skillebæk paa Drammensveien.» De beskriver figuren som «en ca. 4 Fod høi kvindelig Figur af Bronce».
Fontenen sto altså i det som stort sett har hett Skillebekkparken, men som nå heter Olaf Bulls plass. Morgenbladet ga seg ikke, og i 1898 skrev avisen: «Den Karikatur af en Fontæne, der af Folkevittigheden er døbt Flora Apiziana, staar der fremdeles som et Monument over kommunal Skjønhedssans i Slutningen af det 19de Aarhundrede.» Året etter karakteriserte Ørebladet hånlig fontenen som et «Rørlægger-Kunstværk», og da bystyret i 1902 diskuterte plasseringen av den berømte «borgeren fra Calais», syntes Peder Wium at den burde stå i Skillebekkparken, der den kunne erstatte «det zinkmonument som nå skjemte dette strøk, som byens autoriteter hadde funnet for godt å avlegge vitnesbyrd om sin komplette mangel på kunstsans ved å plassere der».
Akkurat det skjedde ikke, men VG kunne samme år fortelle at «den uheldige Flora ved Skillebæk skal forsvinde i al Stilhed formodentlig for at hensættes paa et eller andet kommunalt Mørkeloft». Men i 1910 skriver Morgenbladet at hun har «fundet et taknemligt Virkefelt i en Krog av Hovedbrandvagtens asfalterte Gaardsrum.» Og i 1916 er det Aftenposten som kan fortelle at hun fremdeles står der – faktisk etter en dramatisk redningsaksjon: Det var brannsjef Bertram Elias Dybwad som reddet henne ut av et mørkt skur på vannverkets tomt. Han «foranstaltede en udrykning og bortførte hende i triumf til brandvagtens gaardsrum», der springvannet hennes kom til nytte som vanningsapparat for brannvesenets hester.
Den neste gangen vi ser henne igjen har hun skiftet navn til Pomona. Det er i 1939 at en Dagblad-journalist er på flanerende besøk ved den gamle brannvakten og oppdager fontenen som står henslengt og utilgjengelig bak en lukket port: «…noe så merkelig mesterverk er den vel kanskje ikke, denne så omhyggelig skjulte fontenen. En gresk kvinneskikkelse i halvannen gang naturlig størrelse. […] Kanskje er det Pomona, hun forestiller, eller noe sånt.»
I 1952 ser det ut til at byens myndigheter har gjenoppdaget fontenen. Da skriver direktøren for den kommunale kunstsamlingen, Johan H. Langaard, til Riksantikvaren og ber om en vurdering av en mulig restaurering.[1]RAKV-S-6224-D-Db-Db03-0009-0122-0001.pdf Det synes riksantikvaren er en god ide, og spørsmålet om en mulig bevilgning på 3500 kroner går videre til bystyret, der det etter litt fram og tilbake kommer penger på bordet. Det er snakk om å plassere fontenen på Youngstorget, men dette ser ikke ut til å ha skjedd. Tvert imot blir den lagret på kommunens eiendom i Heimdalsgata 14. Der blir den stående til 1976, da kommunen igjen bestemmer seg for å sette henne i Kirkeristen, til protester fra kirkens menighetsråd, som mener at en fontene med motiv fra gresk mytologi «vil oppleves lite organisk, for ikke å si direkte stilbrytende». Kommunen skar gjennom og satte den der likevel, hundre år etter at den først ble avduket på Skillebekk.
Men det finnes en annen historie – den er kludret til av journalister og kommunale tjenestemenn som har forvekslet fontenene som er plassert og omplassert opp gjennom årene. I denne versjonen er Pomona byens eldste fontene, gitt i gave til byen i 1860 av det firmaet som leverte jernrørene til det nye vannverket. Det er offisiell kunnskap på nettsidene til den kommunale kunstsamlingen, og avisredaksjonene har slått dette fast igjen og igjen. Men det er neppe riktig, og det finnes heller ingen historisk kilde for en slik opprinnelse.
Vi finner misforståelsen formidlet første gang i 1898 i Morgenbladet, som forteller at «den skriver sig efter Forlydende fra et udenlandsk Rørlæggerfirma, der til Tak for en kommunal Leverance skjænkede vor By denne Figur». I 1941 bidrar selveste byarkitekt Harald Aars til forvirringen i Dagbladet: Byarkitekt Aars «tror det er støpegods, visstnok av engelsk fabrikat, og at den er kommet til som gave i anledning av en eller annen vannledning eller lignende».
I 1952 kan direktøren for den kommunale kunstsamlingen fortelle Riksantikvaren i sitt brev at «de foreliggende opplysninger om fontenens opprinnelse innskrenker seg til at man vet den skal være skjenket byen ca. 1860 av det engelske firmaet som leverte rørene til det nye vannverket». Siden er dette den offisielle sannheten som formidles hver gang avisene skriver om den.
Men merk ordbruken: «efter Forlydende», «visstnok av engelsk fabrikat» – og «skal være skjenket».
Det er riktig at dette engelske firmaet – Hopkins, Gilkes and Company – ga kommunen en fontene i 1860, akkurat som de gjorde til Drammen og Stavanger. Den hadde de kjøpt av firmaet A. Handyside, som drev stort i denne type innretninger. Vi finner denne fontenen i selskapets katalog, akkurat som vi finner en tegning av plasseringen utenfor kirken fra 1860. Fontenen var et sterkt symbol på jernrørenes betydning. Den spredte dessverre plagsomt med vann utover torget og i 1877 ble det besluttet å flytte den. Sokkelen havnet på St. Olavs plass, der det skulle plasseres en fontenefigur på toppen, mens selve springvannet ble flyttet til Youngstorget der den fikk plass i et nytt basseng.
Omtrent samtidig som den engelske fontenen ble splittet og flyttet, ble det lagt planer for en fontene på Skillebekk, etter at jernrørene hadde skapt en ny virkelighet der ute. I stadsingeniørens årsberetning for 1876 kan vi se at rør og fundament er på plass, men at «endnu ingen Bestemmelse er truffen med Hensyn til Valg af Fontænefigur». I årsberetningen for 1877 er «Fontænefiguren» på plass – «denne resterende Del af Arbeidet udførtes i indeværende Aars Oktober Maaned».
Det kommunale arkivmaterialet er sparsomt for denne perioden, men i Byarkivet finner vi mer informasjon i brevvekslingen mellom stadsingeniøren og magistraten, og mellom stadsingeniøren og hans underliggende «avdeling 2» – altså vannvesenet. I april 1876 skriver stadsingeniør Oluf Martin Andersen om Skillebekk-anlegget til sine overordnede i magistraten:
«Med Hensyn til selve Fontenen har jeg tenkt mig, at Indkjøbet af samme vilde være i de bedste Hender, om det overdrages til Hr. Stadskonduktør Bull, der staar i Begreb med i en nær Fremtid at foretage en Reise til Tyskland. Hr. Bull har under en mellem os stedfunden Konferanse desangaaende udtalt, at han antager at en Fontæne af passende Størrelse og Udstyr vil kunne erholdes for ca 300 Spd.»[2]Byarkivet OBA/A-20125/D/De/L0005/L0006
Georg Andreas Bull må ha vært rask på labben, for allerede tidlig i mai 1876 finner vi en henvisning til en kvittering fra A. Castner vorm. M. Geiß – et firma i Berlin som var internasjonalt kjent for sine leveranser av skulpturer og fontener støpt i sink, til parker, hager og torg. Men Bull har bare brukt 62 spesidaler av det antydede beløpet på 300. Og hvor er fontenefiguren – og hvordan ser den ut?
For å bidra ytterligere til forvirringen: I 1875 går Norge over fra spesidaler til kroner. 1 spesidaler skal konverteres til 4 kroner (ca 305 2024-kroner), og det er ikke gjort på et blunk. Men i juli 1877 spør stadsingeniør Andersen sin vannvesenavdeling hvor stort beløp man kan disponere til «Fontænen ved Skjellebæk». De sitter åpenbart vegg i vegg, for avdelingssjef Brodtkorb svarer samme dag at «til Anbringelse af en Fontæne ved Skillebæk staar tilbage et Beløb af Kr 1222,10», og at rørleggingen allerede er på plass.
Tidlig i september 1877 er det ytterligere korrespondanse mellom Andersen og Brodtkorb, og avdelingssjefen kan fortelle at det fremdeles gjenstår til innkjøp og montering av «en Fontene ved Skillebæk […] et Beløb af Kr 1222,10», og at det dessuten finnes kr. 1455,74 til fontenearrangementet ved St. Olavs plass, hvorav et privat bidrag fra naboene rundt plassen utgjør 810,04. Her ser det ut til at både flytting av bassenget og innkjøp av figur skal dekkes. For spesielt interesserte kan det bemerkes at både Tyskland og Norge gikk gjennom en kort periode med deflasjon på denne tiden – altså at prisene sank.
17. september sender Brodtkorb to kvitteringer til kommunerevisjonen, som stammer fra en forsendelse fra den norske forretningsmannen Wilhelm Moestue i Berlin (han var sønnesønn av Jens Moestue, som Oslohistories lesere kjenner fra før) – på «2 stk Fontæner»: en til kr 1173,60 og en til kr 892,70. Et par uker senere er Flora på plass på Skillebekk, omtrent samtidig som det monteres en fontenefigur på St. Olavs plass – en engleaktig liten skikkelse. Mye tyder på at han er «lillebroren» til Flora.
En sannsynlig teori må være at stadskonduktør Bull bestilte en fontene, kanskje to, da han var i Berlin våren 1876, og at han forpliktet kommunen til et forskudd på 62 spesidaler – cirka 250 kroner. Deretter ble oppfølgingen overlatt til den fastboende norske forretningsmannen Wilhelm Moestue, som sørget for det endelige oppgjøret for to fontenefigurer. De ble plassert på Skillebekk og på St. Olavs plass etter at stadsingeniørens folk hadde bestemt seg for hvilken som skulle hvor.
I hvert fall var det ingen av dem som var den som kommunen fikk i gave fra England. Den engelske fontenen ble for øvrig demontert og kastet i 1942. Den som står på Youngstorget nå, er en kopi av den som finnes i Stavanger – som altså skal være helt identisk.
-gb-
