Konge-Maren: «Forlatt av sin forfører…»

Den unge prins Christian Frederik, norsk konge i noen få måneder i 1814, var uhyre populær i Christiania, men mange var også forskrekket over hans damehistorier. En ung tjenestepike, Maren Ingebretsdatter, skulle for en stakket stund bli hentet inn til de finere gemakker. For resten av sitt liv ble hun angivelig hetende Konge-Maren. Etter en lang detektivjakt kan Oslohistorie.no nå presentere ytterligere ny kunnskap om hennes bakgrunn og en ulykkelig kriminalsak som setter et foreløpig punktum i 1825.

Vi finner spor etter Maren Ingebretsdatter i flere memoarbøker fra det gamle Christiania. Kort fortalt var hun på en fest som tjenestefolkene til general Haxthausen hadde stelt i stand. Conradine Dunker forteller om dette i et av sine brev til broren Christopher: «Prindsen gik med nogle andre Herrer hen at see Folkene dandse. Her saae han en Pige, som han sagde til sin Fortrolige paafaldende lignede hans fraskilte, endnu elskede Gemalinde. Han forlangte at se Pigen igjen. Hun heed Maren og tjente hos Kjøbmand Edsleff. Hun blev taget ud af Tjenesten og sat i Kost hos Madame Steensgaard, hun maatte komme til Prindsen hver Dag, og han sagde ofte at hun lignede hans Gemalinde. Da Prindsen var bleven udraabt til Konge af Norge, kaldte man hende Kongemaren.»

Så ble Maren gravid, og i august 1814 fødte hun en datter som ble døpt i Gamle Aker kirke 2. september 1814. Den kortvarige kongen satt på Bygdøy, dypt deprimert over nederlaget for svenskene, og han ville jo uansett ikke ha vært tilstede ved dåpen. Den egentlige faren kunne heller ikke føres i kirkeboka, så presten noterte faren som «avdød soldat Christian Fredriksen». Til gjengjeld hadde Maren insistert på at datteren skulle hete Christiane Fredrikke.

Det skulle bare ta et år før den lille jenta døde, og slottsprest Claus Pavels skrev i sin dagbok: «Prins Christians og Maren Ingebretsdatters lille plante er død.»

Så tok det noen måneder før Pavels igjen stiftet bekjentskap med Maren. Da vier han henne til Andreas Blixrud, en ung tollrorskar som Pavels kjente fra oppveksten hans på Waisenhuset. Pavels benytter anledningen til å dra noen dype hjertesukk i dagboka, og siden har vi ikke hørt noe mer til Maren i norsk historie. ^[1]Et annet av CFs uekte barn, Carl Frederik Eide, ble senere hentet til Danmark, der han endte sine dager som kammerherre.

Men det er mer. I november finner vi ekteparet i kirkebøkene igjen, da blir datteren Fredrikke født. I 1817 kommer sønnen Hans Marthinus, da bor den lille familien i Smalgangen på Grønland. Det ser tilsynelatende lyst ut, men i 1822 finner vi ektemann Andreas Blixrud i Asker, der han i løpet av en uke i desember først blir skrevet inn i kirkeboka som menighetslem og så dør av tæring – hvilket må bety at han allerede hadde oppholdt seg der ute en stund, og at det var viktig å få formalitetene på plass før døden inntraff.

Skiftet etter Anders viser at hans eiendeler som fantes på tollstedet på Konglungen i Asker der han bodde hadde en verdi på drøye 79 spesidaler, hvorav skatollet til 8 spesiedaler var det mest verdifulle. Et par skøyter, kjekt å ha når tollkontrollen skjer vinterstid, ble taksert til 48 skilling.

Men han har gjeld. Mye gjeld: Til Mons Erichsen skylder han 105 spesiedaler, og til bonden Jacob Ormerud i Oppegård hele 650 spesiedaler. En stor sum – ifølge kalkulatoren til Norges Bank snakker vi om cirka 130.000 2017-kroner. I panteregisteret finner vi lånet – det er penger han har lånt i 1817 for å finansiere kjøpet av det lille huset i Smalgangen. Ikke et eneste sted i skifteoppgjøret fra desember 1824, altså to år etter Blixruds død, nevnes Maren Ingebretsdatter eller barna deres.

Uansett var Maren allerede i store problemer inne i Christiania. Tidligere på året hadde hun, sikkert i økonomisk desperasjon, stjålet med seg en del mindre ting i området rundt Tøyen. Fra kaptein Møller hadde hun tatt en sølvteskje og noen barneklær, og fra major Diderichsen hadde hun stjålet tre urtepotter i porselen, til en samlet verdi av nesten sju spesiedaler. Siden hadde hun forsøkt å få en bekjent, Olea Jacobsdatter, til å selge tyvegodset for seg. Vi kan lese om hendelsesforløpet i ekstrarettsprotokollen fra 1824. Og vi finner spor av det ulykkelige forholdet til Christian Frederik både i forhøret og i rettssaken.

Det har alltid hersket usikkerhet om Marens familiebakgrunn. I forhøret, som Oslohistorie har funnet i sommer (2018)^[2]SAO/A-10895/F/Ff/Ffa/L0005, får vi vite at hun er født på gården Lore i Hole på Ringerike, og at familien flyttet til Aker utenfor Christiania da hun var et halvt år gammel. Faren er død, men moren lever fremdeles på en husmannsplass under Smestad. Dette får vi bekreftet i det som finnes av protokoller: Faren begraves i 1798 som «Ingebret Arnesen Hovseje»^[3]https://media.digitalarkivet.no/view/7683/319, mens Maren konfirmeres i Aker kirke i 1809 som Mari Ingebretsdatter Smestad. Men i folketellingen fra 1801 er hun feilført som «Marthe Engebretsdatter», mens moren heter «Andersdatter». Men søsteren Anne er korrekt. Det kryr av slike feil i folketellingen fra 1801, noe som skaper mye forvirring. ^[4]http://gda.arkivverket.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&sidenr=1&filnamn=f1801&gardpostnr=4423&personpostnr=51968&merk=51968#ovre

I forhøret forteller hun at hun har mistet huset etter at mannen døde og pantelånet måtte innfris. Nå står hun på gata, hun har satt bort de to barna og forsøker å finansiere en reise til København. Det er vanskelig å tenke seg noe annet motiv enn at hun vil forsøke å få hjelp av Christian Frederik.

Maren ble tiltalt for tyveriene og aktor nedla påstand om hele to års tukthus. Heldigvis vant forsvareren fram, slik at dommen endte med to måneder. Men typisk for datidens rettspleie fortsatte saken hele veien til høyesterett i januar 1825, og også her finner vi sporene etter hennes affære med Christian Frederik.

Aktoratet var altså ikke fornøyd med den relativt milde dommen, men heller ikke i Høyesterett fikk man medhold. Tvert imot – høyesterettsdommer Frederik Motzfeldt fant formildende omstendigheter: Den tiltalte var nemlig «en ulykkelig forført, der blev revet ud af sin stilling og blev vant til en fornæmmere Levemaade, og senere forladt af sin Forfører». Motzfeldt mente derfor at Maren burde kunne få slippe med to-tre uker på vann og brød. Han pekte dessuten på at hun allerede hadde sittet tre kvart år i varetektsfengsel (!).

Nå fikk ikke Motzfeldt gjennomslag for sin liberale holdning blant sine meddommere, men det gjorde heller ikke aktor, så det endte med at Høyesterett opprettholdt dommen på to måneder på Tukthuset. Det er imidlertid umulig å gjenfinne Maren i tukthusprotokollene, og ikke har vi andre spor av henne i kirkebøkene heller – så det er en puslespillbit som mangler. Det finnes flere «Maren Ingebretsdøtre» som dør, men ingen som passer helt med vår Maren.

Dette plutselige forsvinningsnummeret gjør det vanskelig å holde tilbake en spekulativ liten tanke om at hun faktisk kom seg av gårde til Danmark. En slik hypotese finnes det absolutt ingen kilder for, men i et eller annet arkiv kan det til slutt dukke opp et svar på hva som tilslutt skjedde med Konge-Maren.

-gb-