En ganske spesiell feriekoloni

Nesoddbåten D/S Kronprins Olav, avbildet i 1912. (Foto: Harald Lorentzens samlinger)

Da nesoddbåten «Kronprins Olav» la til kai ved ferjeleiet på Fjellstrand om kvelden fredag 6. juli 1917, sto det 150 gutter i 8-10-årsalderen på brygga, huiende og gråtende av glede. De stormet om bord i båten og fortalte at de hadde rømt fra en feriekoloni i nærheten. Dette skulle bli opptakten til en stor skandale som preget nyhetsbildet i Kristiania i måneder framover.

Guttene kunne fortelle at de knapt nok hadde fått mat og at de hadde sovet i et fjøs. Det var dårlig med madrasser, og de fleste hadde vært henvist til å stappe halm i poser og sekker. De hadde ligget så trangt at det bare hadde vært en meters lengde på de temmelig improviserte «sengeplassene».

Feriekolonien var så dårlig utstyrt at det ikke engang fantes kniv og gafler til måltidene, så guttene var henvist til å spise havregrøt og velling med bare fingrene.

Det hele framsto som en så skandaløs historie at politiet raskt ble koblet inn. Det viste seg at det hadde vært hele 240 gutter på feriekolonien, under ledelse av én – 1 – voksen person, som for sin del ikke hadde noen forutgående erfaring eller kompetanse på feltet. Allerede tirsdag kveld hadde 50-60 gutter rømt fra kolonien og tatt landeveien til Ås stasjon der de hadde fått hjelp til å komme seg inn til Kristiania, før de fleste av de gjenværende altså fulgte etter noen dager senere.

Aftenpostens overskrift 7. juli 1917

De ansvarlige for kolonien var organisasjonen «Kristiania Ferieselskab». Den var etablert året i forveien. Bak initiativet sto frøken Gudveig Høyem, og hun hadde via sin mor kommet i kontakt med den tilsynelatende godtroende enkefruen – sågar presteenke – Caroline Schytte Jensen, som hun hadde fått til å være formann i styret for organisasjonen. Det ble samlet inn en god del penger slik at man allerede første året kunne sende flere barn avsted til et ferieopphold i Hedmark.

Men enkefruen var ikke så godtroende likevel, skulle det vise seg. Allerede det første året begynte hun å stille spørsmål ved manglende regnskaper, og da Gudveig Høyem, som hadde tittelen sekretær, våren 1917 via en lokal agent kjøpte Skogsrud gård på Nesodden for å drive feriekolonien der, sørget den skeptiske styrelederen for å sende noen ned for å inspisere forholdene. Hun likte ikke det hun fikk høre, og hun syntes også det var veldig merkelig at eiendommen var innkjøpt for 20.500 kroner, all den stund agenten hadde kjøpt den et par uker i forveien for bare 12.000 kroner.

Denne detektivvirksomheten førte i sin tur til at styrelederen fikk beskjed om at hun ikke lenger var ønsket i denne posisjonen, og dermed var saken advokatmat allerede et par uker før det sto 150 gutter på kaia på Fjellstrand.

Alle avisene i Kristiania dekket saken fortløpende, og den ble også omtalt i aviser rundt i hele landet. Gudveig Høyems filosofi var åpenbart at angrep var det beste forsvar, så hun gikk hardt ut i et tilsvar og påsto at rømningene fra Nesodden var organisert på forhånd inne i byen. Hun kunne fortelle at det hadde vært «pøbeloptøier med knusninger af alle vinduesruder» utenfor kontoret hennes i Grensen 3, og hun mente at «pøbel og presse har slaaet sig sammen for at rette et afgjørende hovedangreb mod selskabet». Hun høstet relativt lite applaus for dette innlegget, og måtte deretter vie seg til å å få orden på regnskapene, og hadde i hvert fall ikke tid til å følge opp selve feriekolonidriften. Dette førte til en spesielt hjerteskjærende episode i slutten av juli, der 50 småjenter sto på brygga inne i byen mens de ventet på å bli hentet. Hver av dem hadde en lapp i hånden fra ferieselskapet om at de var innvilget gratis opphold på feriekolonien. I Aftenpostens reportasje heter det at «smaapigerne, som var kommet derned fulde af glæde og forventning, vendte inderlig skuffede og bedrøvede hjem igjen til de graa bygader».

Rettsprosessen gikk sin gang, og Gudveig Høyem ble våren 1919 dømt til 120 dagers fengsel for underslag. Lesere med sterk interesse for kulturhistorie vil ellers kjenne den musikkutdannede Gudveig Høyem som forlagsredaktør og initiativtaker til tidsskriftene «For bygd og by» og vittighetsbladet Peik. I 1914 gikk forlaget hennes konkurs, og det kan vel ha vært etter dette at den økonomiske kreativiteten tok overhånd.

Caroline Schytte Jensen.

Også navnet til helten i historien – Caroline Schytte Jensen – vil klinge kjent for enkelte: Hun var kjent som forfatter og komponist, og står blant annet bak barnesangen «Venter på far» (Tre søte småbarn). Hun var ellers moren til forfatteren Gabriel Scott.

 

Kommentarer