Den politiske striden mellom de ulike borgerklassene i Christiania raste i årene rundt 1830. Salmakermester Niels Ytteborg kjempet en drabelig kamp for å styrke håndverkernes posisjon – og sin egen. Vinteren 1832 tok han nok en gang innersvingen på kjøpmennene, etter at han et drøyt år i forveien hadde banet vei i ligningskommisjonen.
De tolv borgerrepresentantene, de såkalte eligerte menn, ble valgt en og en. De satt så lenge de ville, ofte lenger enn de egentlig ville også, og når de ga fra seg stolen ble det valgt en ny. Da nominerte magistraten – altså det statlige organet som administrerte byen – tre kandidater som borgerne kunne velge mellom. Dersom en kjøpmann gikk ut, måtte en kjøpmann inn, og tilsvarende for håndverkerne. Kjøpmennene hadde dominert forsamlingen totalt gjennom alle år, med ti representanter mot håndverkernes to. I 1831 bestemte imidlertid magistraten seg for å nominere tre marketentere, altså borgere som drev vertshus eller handlet i smått, i stedet for kjøpmannen Christian Heyerdahl, og Erik Sætrand rykket inn.
Nyttårsaften 1831 ble det proklamert at bakermester Jacob Christian Bølling hadde bedt om avløsning som borgerrepresentant. Bølling var en krumtapp i byens organisasjonsliv – han hadde vært representant siden 1814, fremdeles stadshauptmann, en generøs velgjører og aktiv i en rekke foreninger. Selv om han formelt var håndverker, viser hans medlemskap i Norske selskab – som hovedsakelig besto av embetsmenn og kjøpmenn – at hans evne til nettverksbygging var utover det vanlige. Så giftet da også sønnen Jacob Christian seg med grev Wedels niese, Adelaide Johanne Wedel-Jarlsberg.
Men det var altså en håndverker som gikk ut av borgerrådet, og dermed skulle en ny håndverker inn. Noe annet ville i det rådende politiske klima uansett ikke vært aktuelt. Dermed var det duket for byens nye sterke mann, Niels Jensen Ytteborg. Han ble valgt på rådhuset mandag 9. januar i konkurranse med blikkenslager Thinn og hattemaker Eckmann. I tillegg til å være den nyeste representanten, ble Ytteborg også den yngste med sine 40 år.
Selv om den kongelig oppnevnte magistraten hadde stor makt, opererte den ikke i et politisk vakuum. Etter at Ytteborg ble nominert 31. desember, men før han ble valgt 9. januar, dumpet det inn et brev hos magistraten, undertegnet av omtrent hundre personer – flest håndverkermestere, men også noen marketentere, med Ytteborg, malermester Søren Hesselberg og snekkermester Bernt Johansen i spissen. Brevet er datert 4. januar, og tar til orde for å endre balansen mellom de eligerte menn. Vi finner dokumentet i Byarkivet.
Aksjonistene viser til en oversikt i Intelligensseddelen året i forveien der «Antallet af samtlige næringsdrivende Borgere i Christiania er opført saaledes, at de egentlige Handelsmænd eller Grosserere og Kjøbmænd ere ansat til 195, Marketentere og Værtshusholdere til 170, og Haandværkere til 423».
At handelsklassen hadde ni representanter, mens håndverkerne hadde to og marketenterne én, «troe vi ei at være saa ganske rigtigt afpasset, hverken efter den grundlovsmedholdige Lighed, der bør finde Sted mellem Stadens Borgere eller efter Borgernes Antal af enhver af de særskildte Klasser», skrev håndverkerne. Derfor ville de «frembære det Ønske, at et rigtigere Forhold ved bemeldte offentlige Administrationsgrene iagttages, ved efterhaanden intræffende Vacancer blant Stedets eligerede Mænd vil have Borgerantallet af enhver Klasse behagelig for Øye».
Brevet viste seg å ha umiddelbar effekt. Enten må Ytteborg ha visst på forhånd at den fallerte trelasthandleren Otto Collett var på vei ut, eller så kan det hende at aristokraten Collett kan ha følt det uutholdelig å sitte i møter med en mann han må ha oppfattet som en oppkomling. Det tok bare tre dager etter Ytteborgs valg, og en drøy uke etter at brevet var sendt, før magistraten annonserte Colletts avgang.
Det var nærmest symboltungt at den siste generasjon av det patrisiske handelshuset Collett gikk ut av byens styre og stell på et tidspunkt der byens næringsliv befant seg på bunnen av en lavkonjunktur. Men hans fetter, statsråd Jonas, og senere yngre slektninger, sørget for at Collett-familien fortsatte å være sentrale i norsk samfunnsliv lenge ennå.
Magistraten hadde åpenbart lyttet til aksjonistenes krav. I stedet for å invitere borgerne til å stemme over tre kjøpmannskandidater etter Collett, presenterte de nok en gang tre håndverkere: Blikkenslager Johan Christopher Thinn, hattemaker Lars Peter Eckmann og snekkermester Edvard Joys.
Thinn stakk av med seieren. Han var født i Norderhov, akkurat som Erik Sætrand, og siden de også var jevngamle er det sannsynlig at de må ha kjent hverandre som barn. De var drøye året eldre enn Ytteborg.
Etter de to valgene i januar 1832 besto borgerrådet av kjøpmennene Jørgen Young, Nicolai Andresen, Ernst Hiøring, Jens Linaae, Jacob Meyer, Thor Olsen, Henrich Resch, Niels Rosenberg, håndverkerne Morten Berner, Niels Ytteborg og Johan Christopher Thinn , og marketenteren Erik Sætrand – åtte kjøpmenn, tre håndverkere og en marketenter.
Marketenterne, som ikke var blitt bønnhørt, fortsatte deretter en innbitt kamp på egne vegne for økt representasjon, uten å lykkes.
Selv om de to representantvalgene i 1832 hadde foregått tilsynelatende smertefritt, er det åpenbart at resultatet var en torn i øyet for enkelte. Det ser vi da kongens bursdag ble feiret i slutten av januar.
-gb-
