Dagbladet, 20.8. 1926: Ute på Drammensveien, i den nestinnerste del av Bestumviken, står der folk og graver i den fine augustsolen som nu har vært så snild å komme tilbake til oss. Det kan ikke være almindelige kommunale skattegravere, for de graver både på land og i sjø – der anlegges med andre ord en brygge midt på landeveien.
Arbeidet ledes av en ung, rolig og energisk bergenser og da forstår vi jo straks at det er Vigelands veldige Tørtberg-monolit det gjelder. For når noe ekstraordinært skal utføres her i landet – enten av godt eller ondt – da melder det sig alltid en mann fra Bergen. I dette tilfelle er det hr. Eeg-Henrichsen av entreprenørfirmaet av samme navn som skal flytte den største stenen som er flyttet her i Norge. Granittmonoliten veier ca. 250 tonn – det blir et svært best å få i land.
– Det er jo nettop det som er det vanskelige, sier hr. Eeg-Henrichsen, når det er gjort da går resten av sig selv – d.v.s. med donkraft. Når vi har fått monoliten i land og har svingt den på langs av veien så monterer vi maskinen på den og så begynner det å gå opover mot Tørtberg – langsomt og sikkert.
– Hvordan kommer monoliten hit?
– Vi har fått låne to av statsbanenes største lektere.
– Og når lastes den inn?
– Det er ikke godt å si. En gang i neste uke. Det avhenger så meget av flod og fjære i Idenfjorden.
– Hvor lang tid vil arbeidet ta?
– Tre a fire dager.
Oppe på Tørtberg er der alt gravet et veldig hull i jorden for ta imot monoliten, midtpunktet i Vigelands kjempefontene.
– Var De nede i Prag for å lære da man bragte den tsjekkiske fetter av monoliten op på Hradschlei?
– Nei, jeg fikk ikke tid til det. Men jeg hadde en venn dernede som holdt mig underrettet om arbeidets gang.
– Lærte De meget av hans rapport?
– Jeg kan ikke si det. Monoliten i Prag var en forholdsvis skjør gjenstand som måtte flyttes med stor forsiktighet. Men Idefjords-monoliten er en svær og solid rusk som godt tåler en liten påkjenning. Vi har svinget den rundt der nede uten at den den har tatt skade av det.
