I disse dager er det hundre år siden en modell av det lenge etterlengtede eidsvollsmonumentet ble reist utenfor Stortinget. Dermed trodde man at mange tiårs bestrebelser endelig skulle krones med hell, men heller ikke denne gang skulle det lykkes.
Ideen om et monument over Eidsvollsgrunnloven dukket opp allerede i 1829. Da handlet det om selve bygningen. Så ble det tatt et nytt initiativ i 1836 som flere prominente personer stilte seg bak.
De stilte seg åpne for ulike utforminger av et slikt minnesmerke, men var tydelige på at det burde «opføres paa det Sted, hvor Rigsforsamlingen virkede». I første omgang endte dette initiativet med at selve bygningen ble kjøpt av de på den tiden engelske eierne og deretter gitt til den norske stat.
Så lå saken stille helt til januar 1881, da det ble tatt et nytt initiativ til en innsamlingsaksjon til et såkalt «fellesmonument» for de 112 eidsvollsmennene. Tunge navn sto bak, deriblant Bjørnstjerne Bjørnson, professorbrødrene Sars, Jacob Sverdrup og komponisten Johan Svendsen. I mars møttes «cirka 112» personer, som det het i Morgenbladet, fram til et møte i Universitetets aula for å bringe saken videre. Mye av møtet gikk med til å diskutere hva man egentlig mente med et «fellesmonument» og hvordan arbeidet skulle organiseres. Den opphetede diskusjonen ser ut til å være betegnende for den videre prosessen, men arbeidet fikk en viss retning da baron Harald Wedel-Jarlsberg ble komiteformann. Det ble også samlet inn en god del penger før prosjektet havnet på sotteseng.
Bondelederen Søren Jaabæk, som satt på Stortinget i 46 år, nektet for sin del å delta i noen innsamlingsaksjon. Han ville ha det «fuldstændig paa det Rene, at Eidsvoldsmændene var Venstremænd, ikke Høiremænd» før han ville foreta seg noe.
I 1904, da unionsstriden sto på for fullt, kom spørsmålet om et monument opp igjen. Da møttes de gjenlevende medlemmene av arbeidsutvalget, deriblant Frits Thaulow og Ewald Rygh, og prosjektet ble reorganisert. Den senere borgermester Sofus Arctander ble en ny, sentral aktør.
Innsamlingsaksjonen hadde innbrakt omtrent 30.000 kroner og i 1906 etterlyste komiteen penger som de antok sto på glemte konti rundt omkring i landet. Den sterke nasjonale bølgen etter unionsoppløsningen førte til ny fart i innsamlingen av penger.
I 1907 ble det utlyst en idekonkurranse som samlet bred deltakelse av kjente kunstnere. Gustav Lærums utkast fikk førstepremien. Hans forslag ville imidlertid bli for dyrt, og en ny konkurranse ble utlyst i 1908. Denne gangen var det ingen som ble funnet verdig til noen førstepremie, og man rettet heller en henvendelse til den ubestridte mester innenfor skulpturkunsten, Gustav Vigeland, som nokså straks takket nei fordi han – bokstavelig talt – hadde hendene fulle med andre ting. Nå kom også et annet vanskelig problem til syne: Hvordan skulle et monument plasseres i forhold til Vigelands store fonteneprosjekt? Det begynte å bli fullt foran Stortinget, og Henrik Wergeland sto der også fra før.
Med Vigelands nei ble det fritt fram for andre, og det begynte nå å strømme inn forslag. Flere kom fra kjente kunstnere, blant dem Jens Wang, men også fra mer eller mindre tegnekyndige, og etter hvert også fra byens spøkefugler. Underveis kommenterte Ørebladet et av utkastene: «Det vækker fortjent Munterhet. Vi skal ikke beskrive Utkastet. Dertil er det altfor ubeskrivelig komisk.»
I 1926 var Aftenposten på besøk hos Harald Platou, som hadde vært komiteens sekretær de siste årene, og han viste fram en uendelig mengde utkast som var lagret i en kjempesvær mappe – mer enn 1 x 1,5 meter. Dessverre har mappen gått tapt, men noen utkast ble gjengitt i avisa.
I 1910 så det ut til at man falt ned på et forslag fra skulptøren Ingebrigt Vik, men det skulle ikke ta lang tid før det ble sablet ned, både av kommunale myndigheter og av prosjektets generalforsamling. Ambisjonene om å komme i mål til hundreårsjubileet i 1914 svant hen.
I 1915 dukket Gunnar Utsond opp med et storslagent forslag som omfattet hele området mellom Stortinget og Nationaltheatret. Det var en skulpturgruppe som besto av Harald Hårfagre, Christian Frederik, Tønne Huitfeldt og Jørgen Bjelke, som stort sett hadde en litt diffus tilknytning til grunnlovens tilblivelse.
I 1923 var Vigeland endelig villig til å lage et forslag, men samtidig holdt man døren åpen for andre kunstnere. Heller ikke denne gang lyktes man, men det ble bestemt at man nå skulle satse på et søyleformet monument. En ny konkurranse ble utlyst, som ble vunnet av professor Wilhelm Rasmussen – som vi husker fra striden om de gotiske hodene.
Rasmussen fikk altså anledning til å sette opp en tremodell av søylen og jobbet deretter videre med selve skulpturen. Dessverre havnet han i Nasjonal Samling og monumentet ble aldri reist foran Stortinget. I dag står den såkalte «Sagasøylen» foran Elveseter hotell i Gudbrandsdalen.
-gb-
