I 1883 hadde folkevæpningsbevegelsen nådd hovedstaden, og i februar ble det nye «Kristiania folkevæbningssamlag» stiftet på et skandaleombrust møte i Arbeidersamfunnet. Den stakkars premierløytnanten Brynjulf Klingenberg var kritisk og ble korporlig lempet på dør.
Det var en urolig tid. Unionen med Sverige begynte å krakkelere. Striden om regjeringens forhold til Stortinget – som snart skulle ende med et parlamentarisk system – var krass og bitter. I juni 1880 hadde Stortinget vedtatt at statsrådene måtte møte i Stortinget når de ble bedt om det for å høre de folkevalgtes mening og for å få bekreftet Stortingets tillit. Dette vedtaket nedla kongen veto mot etter innstilling fra regjeringen.
Dermed var bålet reist og mange ventet på at noen skulle tenne en fyrstikk.
De to hovedfraksjonene på dette tidspunktet var det som var i ferd med å bli partiene Venstre og Høyre. Navnene var allerede i bruk. Venstrebevegelsen sto mot høyrebevegelsen, og skjellsordene haglet fra begge sider. Lenger ut på venstrekanten var det i ferd med å oppstå en ny bevegelse, det som etter hvert skulle bli til Arbeiderpartiet. Den seilte opp som en kraftfull aktør i Kristiania arbeidersamfunn – og skulle snart overta hele organisasjonen.
I 1883 var det imidlertid fremdeles «Venstre» som var på offensiven. Det var en aparte konstellasjon av mer eller mindre radikale miljøer i bygd og by, rurale motkulturkrefter og urbane intellektuelle. De sto last og brast med Stortingets vedtak og mange var villige til å gå langt for å beskytte nasjonalforsamlingen mot regjering og konge. Også med våpen i hånd, dersom det skulle bli påkrevet.
Den hittil fredsæle «Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug»[1]En forløper til Idrettsforbundet som hadde hatt et konservativt ståsted fikk plutselig en konkurrent i en radikal folkevæpningsbevegelse. Nye skytterlag ble etablert over hele landet og det var ikke uten grunn at de ble oppfattet som nokså krigerske. Kritikken mot regjeringen hadde naturligvis også et agg mot kongen og unionen. I temmelig direkte språk ble det snakket om forsvar av både Stortinget og nasjonen. I sin «Opsang for de norske skytterlag» skrev Bjørnstjerne Bjørnson i 1881:
Gamlingen på tinge
skal få stemme trygt og kjækt
bag om rifleringe
af den unge slægt
I 1884 ga den glødende nasjonalisten John Hol ut en liten trykksak med en tegning av Stortinget, med sivilkledde skyttere stående rundt bygningen med geværer, rede til å skyte – altså en henvisning til «rifleringen».
Men før Hols utgivelse hadde altså løytnant David Dietrichson invitert til et møte i Kristiania arbeidersamfunns lokaler for å stifte et folkevæpningssamlag som igjen skulle organisere tre skytterlag – øst, vest og nord i byen. Interessen var stor, mange møtte opp.
Alle var imidlertid ikke kommet for å melde seg inn. Tvert imot.
Datidens aviser var ytterst politiserte organer, og Morgenbladet, som tilhørte den konservative fløy, oppfordret flest mulig av sine lesere til å møte fram i skytterlagenes interesse: «Vi tænke os nemlig, at adskilligt af, hvad der bliver fremført, kan tiltrænge Imødegaaelse og Rettelse».
Hvor mange som kom fra hver fløy vet vi ikke, men oppmøtet var i hvert fall stort – omtrent 7-800 herrer og «nogle faa damer». Løytnant Dietriechson ledet møtet og klargjorde umiddelbart at formålet var å stifte en Kristiania-avdeling i folkevæpningsbevegelsen, ikke å diskutere hvorvidt man burde gjøre det.
En god del av de tilstedeværende hadde åpenbart fulgt Morgenbladets oppfordring, for flere forsøkte å spore av Dietrichsons ærende ved å så tvil om behovet for en slik folkevæpningsorganisasjon. Snart utartet diskusjonen til roping og skjellsord, og løytnant Klingenberg ble korporlig lempet på dør av noen av Dietrichsons allierte. En annen skal ha blitt slått i ansiktet.
Avisenes referater varierer med deres politiske ståsted. Verdens Gang var på Dietrichsons side og skrev om «Morgenbladets didskikkede» som holdt spetakkel og om «en Løjtnant Klingenberg, der gjentagende gjorde Mudder og til sist beskyldte Statsrevisor Hølaas for Løgn, blev uten videre taget i Nakken og sat udenfor».
Morgenbladet noterte at Klingenberg «henvendte sin Appel om Talefrihed til dirigenten og satte sig ikke til Modværge, da Mobben løb paa ham».
Saken bølget videre i pressen i flere uker etterpå. Dietrichson ble innkalt til krigsrettsforhør, men slapp tiltale. Klingenberg fortsatte å markere seg i debatten. Han hadde utgitt flere skrifter om militærets organisasjon og ville samle alle skyttere til en ny «værnemagt». Men hans regjeringsvennlige linje slo ikke gjennom.
Dietrichson satt ikke lenge som styreleder. I et notat i styreprotokollen skriver han samme år at han var nødt til å reise utenlands på grunn av de forfølgelser han var blitt utsatt for. Han emigrerte deretter til Australia med sin familie. Han var for øvrig fjernt beslektet med Nils Gabriel Dietrichson, tidligere omtalt her som «Nils Gladelig»[2]Nils Gladelig var tremenning til Davids far..
John Hol, som ble valgt som leder av det nordre skytterlaget, trakk seg også ganske snart, angivelig under trusler om oppsigelse fra hans jobb som materialforvalter i kommunen. Han mistet uansett jobben da han like etter ga ut sin berømte pamflett om «Rifleringen». Han ble også tiltalt for dette, men ble frikjent.
Statsrevisor Andreas Olsen Hølaas overtok som samlagets leder etter Dietrichson. Han var Johan Sverdrups betrodde medarbeider og en av Venstres viktigste strateger.
Folkevæpningsbevegelsen besto fram til 1893, da Stortinget vedtok å organisere alle skyttere under en felles paraply: Det frivillige norske skyttervesen.
-gb-
