Det var strenge regler for hvordan det skulle se ut på Vår frelsers gravlund. Kirkens prester og funksjonærer fulgte årvåkent med på at reglementet fra 1825 ble overholdt, men feil kunne skje.
Det aller viktigste var selvfølgelig å passe på at de døde ble henbrakt på riktig sted. Stiftsprost Mathias Sigwardt ble derfor helt sjokkert da han oppdaget at Hans Henrichsen Skræksrud hadde havnet borte på Christ kirkegård, som var reservert for de militære – mens han vitterlig hørte hjemme på Vår frelsers.
I begynnelsen av januar 1829 skrev han til magistraten: «Det er meg indberettet, at Liget af en Mand ved Navn Hans Henrichsen Skrægsrud, Huuseier paa Hammersborg, skal i Løbet af forrige Maaned være begravet paa Garnisonens, eller Christ Kirkegaard, uagtet denne Mand i lang Tid skal have været ansat i Byens Tjeneste, som eedsvoren Kornmaaler, og altsaa hans Liig, som Følge deraf, skulde været begravet i Vor Frelsers Menighed Kirkegaard.»
For Sigwardt var det avgjørende å vite om den avdøde faktisk hadde vært ansatt som kornmåler, og han hadde derfor spurt farvermester Stolt om dette – han var den som for tiden hadde ansvaret for kornmålingen i byen. Men fordi Stolt bare hadde svart at Skræksrud hadde vært «anseet som eedsvoren Kornmaaler, kan dette naturligvis ei være tilfredsstillende», mente Sigwardt, som derfor var nødt til å interpellere magistraten: Var Skræksrud faktisk ansatt – eller var han bare «anseet»?
Magistraten kunne raskt svare at Skræksrud faktisk hadde vært ansatt som edsvoren kornmåler (slik vi i vår tid lett kan finne ut med et søk på Nasjonalbibliotekets utmerkede digitaltjeneste). I kirkeboka for garnisonsmenigheten fremgår det imidlertid at Skræksrud også hadde vært «afskediget Musketeer», hvilket antagelig forklarer valg av hans endelige destinasjon. Så vidt vi vet, ble liket liggende – i hvert fall finner vi ikke mer om denne saken i byarkivets kjeller.
Når den avdøde først var plassert på riktig sted, var det strenge regler for hvordan graven skulle se ut. I reglementets §19 het det at «Intet Gravminde maa opsættes, med mindre Tegningen dertil har været foreviist Kirke-Inspectionen, og af den er bifaldt».
Det holdt altså ikke å spørre kirkevergen, slik urmakersvenn Fredrik A. Dahl hadde gjort. For så vidt hjalp det heller ikke å spørre kirkeminister Christian Diriks om han tilfeldigvis skulle komme forbi, slik Dahl påsto i et senere møte med kirkeverge Solem:
Dahl hadde nemlig reist et «Gravminde» over sitt avdøde barn, selv om han hadde fått beskjed av Solem om å søke om lov. På spørsmål om hvem som hadde gitt tillatelse, forklarte Dahl «at Herr Statsraad Diriks havde, som nærværende paa Gravlunden den gang, givet ham Tilladelse til at opsætte samme, da det efter Herr Statsraadens Udsagn, kuns var et Minde og saaledes ikke kunde ansees som Monument».
Solem visste ingen annen råd enn å spørre kirkeinspeksjonen, som raskt skrev til Dahl at han måtte søke på vanlig måte som andre folk.
Gitterverk eller stakitt rundt graven var også strengt forbudt, jfr §18. Det fikk den respekterte Waisenhus-lærer og kirkesanger Erich Sivertsen klar beskjed om. Eller klar og klar; på hans søknad «undlader Kirke-Inspectionen ikke herved tjenstlig at tilbagemelde at man ei ser sig istand til at indvilge dette Deres Andragende».
Kjøpmann Christian Lehmann hadde mer hell med seg. Han ledet innsamlingsaksjonen for et monument over den avdøde magistratspresidenten Malthe Langberg. Monumentet besto av en plate som han ville reise stående opp slik at den ville stikke over muren. At det skulle være noe til hinder for dette, «vil jeg ikke formode», skrev Solem, som også mente at det var rimelig at Lehmann fikk sette et overbygg over, «for at forebygge den skadelige Indflydelse som Regnveir ville foraarsage». I dag ligger platen på bakken og har gjort det i uminnelige tider.
I 1838 var det innskriften på et gravminne som fikk pastor Joachim Lieungh til å protestere. Riktignok hadde han godkjent inskripsjonen på monumentet over kjøpmann Juell, men han måtte «dog bemærke, at Inscriptionen paa Foden af Monumentet neppe kan passere i dens nærværende Form, som jeg formoder er fremkommen ved en Feilskriving».
Det handlet om Johannes Åpenbaring 14,13 – der det het «Salige er de Døde, som dør i Herren heretter. Ja! Aanden siger, at de skulle hvile fra deres Arbeide, men deres Gjerninger følge dem». «Som dør i Herren» hadde imidlertid falt ut, og «da fremkommer en aldeles ufuldstændig, fast uforstaaelig Sætning, en Mutilation af det hellige Ord, hvilken jeg, som Præst, i det mindste ei vil paatage mig Skyld for at have tilladt Anbringelsen af».
Dessverre er monumentet over kjøpmann Juell borte, så vi får ikke sjekket om det ble rettet.
-gb-
