Christiania var en mørk by. De oljefyrte gatelyktene var få og dårlige, men i det fjerne blinket drømmen om gasslamper. Rundt 1830 tok noen aktører saken i egne hender, anført av professor Jacob Keyser og et par hendige blikkenslagere.
Utover 1820-tallet kom det stemningsfulle rapporter fra London og Paris som fyrte opp under drømmene i Christiania. Som denne fra London i 1823: «Stadens største Gader, og mange Pladser og Palaier straale, saasnart Mørket begynder, i Gaslys. Natten bliver omskabt til den lyse Dag.»
Den driftige fysikkprofessoren Jacob Keyser hadde selv studert gasslampenes funksjon under et besøk i Edinburgh, der de lå langt fremme. Han hadde fått anledning til «at gjøre Bekjendtskab med en af Direktørene for det derværende Oliegasoplysningscompagnie», og hadde også luftet muligheten for at skottene kunne ta på seg gassbelysning også i den norske hovedstaden, siden «Vor Gadeoplysning er den af de offentlige Indretninger, der især trænger til Forbedring», skrev Keyser til magistraten i 1826. Vi finner korrespondansen i byarkivet.
Besøket hos skottene hadde funnet sted i 1824. De hadde vært positive til Keysers forespørsel, men det hele hadde gått i glemmeboka til Keyser et par år senere fikk besøk av en skotsk venn, «Hr. Macintosh», som hadde lovet å forhøre seg med gasskompanier også i London. Nå hadde Keyser fått et positivt svar tilbake om at dette godt kunne la seg gjøre, og Keyser anbefalte magistraten å følge opp saken «paa bedste Maade til videre Omsorg».
Keysers forslag var ikke så urealistisk som det kanskje kan høres ut. Engelske gasskompanier hadde allerede gjort sine hoser grønne flere steder på kontinentet, og både i Stockholm og i København hadde man inngått avtaler om etablering og drift.
I Christiania var man imidlertid nølende. Riktignok var alle enige om at gatebelysningen var elendig og at gass ville være en mye bedre løsning. Men hvordan skulle man gripe dette an?
Magistraten la saken frem for borgerrepresentantene, som erklærte at de «med Fornøjelse ville bidrage til at saadan Indretning maatte komme i Stand», men de beklaget at «vi mangler den fornødne Indsigt til at bedømme hvormeget en saadan Indretning ville koste». De ba derfor magistraten om å spørre Keyser om «at forfatte en Beregning over hvor mange Lys der udfordres til Christianias Gaders Belysning, samt træde i Underhandlinger med vedkommende Gasoplysningscompagnier». Deretter kunne de vurdere saken «efter nærmere Overlæg med Borgerskabet saafremt ikke Bekostningerne bliver saa betydelig at vi ej vover at anbefale samme».
Magistraten, ved rådmann Frederik Riis, fulgte opp i et brev til Keyser. Også han beklaget at han manglet «fornøden Sagkunddskab» og at han heller ikke «kjende nogen Anden herpaa Stedet, som vi kunne formode istand til at forfatte et Overslag, der kunde lægges til Grund for Underhandling med et af de udenlandske Gascompagnier, med mindre Hr Professoren selv godhedsfuld vilde paatage Dem dette».
Når nye og store utgiftsposter var på trappene, ble alle byens borgere invitert til å si sitt, og de var sjelden positive til noe som innebar økte skatter. Man hører liksom et lite hjertesukk fra Riis når han skriver at alle fakta måtte på bordet «før man vover at forelægge Sagen for det samlede Borgerskab, uden hvis Samtykke Indretningen, saa ønskelig man endog anseer den at være, vanskelig nogensinde vil kunne bringes istand».
Så ser vi ikke mer til Keysers initiativ i Byarkivet. Det kan ha sammenheng med at det engelske gasskompaniet omtrent samtidig hadde trukket seg ut av avtalen det hadde gjort med København, og at de hadde vært nødt til å betale danskene en klekkelig erstatning. Det ble heller ikke gassbelysning hverken i København eller Stockholm før flere år etter at Christiania hadde innført det i 1848.
Men Keyser virket videre i det stille, dels i samarbeid med minst en av byens blikkenslagere.
Den første gasslykta vi får høre om i Christiania, er et samarbeid mellom blikkenslager Engebret Rolfsen og den snedige kjøpmannen Jacob Nicolai Wilse i mars 1831: «…en Gasoplysning, saavidt os bekjendt den første hertillands, der er indrettet for varig Brug, i disse Dage er bleven antendt i Hr. Kjøbmand Wilses Gaard i Storgaden, hvor Indretningen dertil er forfærdiget af Hr. Blikkenslager Rolfsen».
Vi vet ikke om Keyser var involvert i Wilses lykt, men i oktober samme år skrev en entusiastisk innsender om gassbelysning, «der ogsaa her er prøvet i det Smaa, f. Ex. Hos Blikkenslager Thinn, hvor den lykkedes fortræffeligt efter at Vedkommende vare blevne underviste af Professor Keyser». Innsenderen kunne også fortelle om et rykte om at «et engelsk Compagnie for nogle Aar siden har tilbudt Byens Magistrat at oplyse denne Hovedstad med Gas». Innsenderen ba om at «Sagkyndige» kunne «meddele nogen Underretning om denne for vor Stad saa vigtige Sag»
I 1832 var det urmakeren Knud Halvorsen som prøvde seg. Han hadde skaffet seg utstyr til en innendørs gasslampe, og nå spurte han magistraten om byen kunne dekke utgiftene dersom han hang opp en lykt utenfor huset sitt i Tollbugata? Han måtte imidlertid skaffe til veie noen ekstra deler, så han tok seg «ærbødig Frihed at forespørge om Magistraten vilde bestride disse ubetydeligere Omkostninger».
Magistraten forhørte seg med lykteinspeksjonen, som besto av to myndige herrer, nemlig politimester Richter og branndirektør Hiøring. De var mildt sagt lite entusiastiske: De kunne gå med på at Halvorsen kunne få utbetalt en sum tilsvarende oljeforbruket i den gamle lykta, selv om de ikke kunne tro «at det kan være til nogen Nytte for Gadebelysningen, at en enkelte Lygte bliver oplyst med Gas». Men det fikk holde: «… da vi som nevnt, ikke kunne indsee nogen egentlig Nytte af denne Lygtes Oplysning med Gas, saa maa vi fraraade, at Hr Halvorsen tilstaas den af ham forlangte Godtgjørelse for Rørenes Anskaffelse». Og slik ble det, ser vi av magistratens svar til Halvorsen.
Urmakeren ga seg imidlertid ikke med en gang. Han fikk satt opp en gasslykt i Tollbugata og i mars 1833 skrev han igjen til magistraten «om det muligens behage at tage denne i Øiesyn». Det ser ikke ut til å ha skjedd, men vi har et annet øyevitne. Stortingsrepresentanten Jacob Hoel bodde på hybel hos Halvorsen, som var kveker. Hoel skriver hjem: «Her hos Qvækeren har vi en Gaslampe uden for Døren, der brænder i Form af en Stjerne og lyser langt hen ad Gaden. I Gaar tillavede han Gas; men alle Værelser bleve opfyldt med en Satans ond Stank.»
I juli ser det ut til Halvorsen har mistet interessen for prosjektet. Da er gassutviklingsapparatene «for en moderat Betaling og paa billige Vilkaar at erholde tilkjøbs». Han annonserer imidlertid utstyret på nytt året etter; da skal han flytte fra byen.
Først i 1848 kom gassbelysningen for fullt i Christiania, da i form av en storstilt satsing fra engelskmannen James Malam. Gøteborg var før oss i 1846, mens gasslyktene gjorde ikke sitt inntog i Stockholm før i 1853 og i København i 1857.
-gb-
