Det begynte med at det ble oppdaget store sprekker i bygårder i Welhavens gate, i Hegdehaugsveien og i Pilestredet. Det fortsatte med et dramatisk, men heldigvis ikke katastrofalt, hull i Valkyriegata. Så var det duket for en heftig diskusjon mellom landets ledende geologer: Var det tunnelbyggernes feil? Eller hadde det bare regnet veldig mye?
Murgårder i et stort område på indre vestkant av byen begynte altså å slå sprekker i slutten av september 1912, omtrent samtidig som den nye undergrunnsbanen fra Majorstua til sentrum var under bygging, og det var innlysende for de fleste at det måtte skyldes sprengningene.
4, oktober kunne Aftenposten melde om flere sprekker. Bygningsvesenet fikk rapporter om skader i mange hus i Welhavens gate og Pilestredet. Ifølge avisa hadde bygningsveset allerede konkludert med at gårdene var «berørt av rystelsene» fra tunnelsprengningen.
I Hegdehaugsveien 11, der Helene Persen Graah huset over 20 mennesker i sitt pensjonat, var det flere av gjestene som flyttet ut på grunn av sprekkene som oppsto: «Unge mennesker som bor i pensionaterne, har faaet telegramer fra sine forældre om, at de har at flytte ud», skrev Aftenposten 10. oktober. Et par dager i forveien hadde de rapportert fra pensjonatet: «Her er kalk og cement faldt ned fra tagene, omkring ovnsrøret i spisestuen er murstykker faldt ud, væggerne har slaaet revner».
Så, onsdag 23. oktober, inntraff den virkelig dramatiske hendelsen. En stor del av Valkyriegata falt simpelthen ned i den nye tunnelen under. Avisene brakte nyhetene i sine kveldsutgaver. Man kan ane at Aftenpostens journalister fikk fart på seg:
«Valkyriegaden er styrtet sammen, jordmasserne er pludselig sunket, der har aabnet sig en gabende afgrund! – var den opsigtsvækkende melding, som imiddag ved ½3-tiden indløb til redaktionen.
Faa minuter efter var vi i susende fart paa vei opover i en automobil.»
Heldigvis, nærmest mirakuløst, kom ingen til skade. En trikk hadde greid å stoppe før den forsvant ned i hullet med sine passasjerer – og husene inntil gata sto fremdeles trygt.
Hullet i Valkyriegata ble raskt en publikumsattraksjon, naturlig nok – og dagen etter kom selveste dronning Maud på besøk med sin søster Victoria. De to kongelige våget seg så langt fram på kanten av stupet at de tilstedeværende ingeniører ble nokså betenkt.
Nå strømmet det inn med meldinger om bygårder som sprakk og sank, både rett over der tunnelen ble bygget og i områder som lå lenger unna. Etter et år var det rapportert om skader på 49 bygninger fra Meltzers gate i vest til Falbes gate og Thereses gate i øst. Senere steg tallet til nesten 100.
Det var rimeligvis av stor betydning å fastslå om tunnelarbeidet var årsaken til det hele, for saksøkerne sto i kø. Ganske raskt ble det nedsatt en kommunal komite som allerede året etter avla en rapport med nokså utydelige konklusjoner. Selve sprengningene var neppe årsaken til sprekkene. Mange av gårdene hadde sprekker fra før, men tunnelbyggingen kunne ha ført til at byggegrunnen over ble tappet for vann slik at bygningene sank. Men komiteen pekte også på at det hadde regnet usedvanlig mye sommeren 1912, særlig i august.
Andre fagfolk hadde allerede barket sammen i en voldsom debatt. Den ene fløyen, anført av geologiprofessor Johan Herman Lie Vogt ved NTH, sto hardt på teorien om at tunnelarbeidet hadde ført til at leirjorden under bebyggelsen var blitt tappet for vann. Når bygningene over ble ødelagt var altså Holmenkolbanen A/S de skyldige.
På den andre siden sto geologiprofessor Knut Olai Bjørlykke ved Landbrukshøyskolen på Ås. Han avfeide Vogts syn ved å hevde at leirjord simpelthen ikke ville ha oppført seg slik. Tvert imot ville den ha blitt mer solid hvis den var blitt tappet for vann. Vannet hadde kommet nedenfra. Når det regnet mye, steg grunnvannet slik at husene sprakk. Så pekte han på at dette var et generelt fenomen over store deler av byen, og at slike sprekkdannelser var godt kjent. Det var simpelthen vanskelige grunnforhold i hovedstaden: «Strøket langt Bisletbækken har utvilsomt dennegang som tidligere lidt mest ; men tilsvarende sprækkedannelser er ogsaa konstatert i andre dele av byen som Frognerveien, Eckersberggaten, Odins gate, Bispegaten, Klemens gate, Kort Adlers gate, o.s.v.»
Bjørlykkes synspunkter ble understøttet av byggtekniske analyser som viste at flere av husene som var gjenstand for søksmål var feildimensjonert og altfor tunge i forhold til underlaget.
Bjørlykke skrev hele tre bøker om saken. Vogt og flere andre ga også ut bøker. Teknisk Ukeblad rant over av innlegg i en heftig fagdebatt som varte i flere år. Bjørlykke hadde tidligere gransket de geologiske grunnforholdene i byen og gitt ut et «Geologisk kart med beskrivelse over Kristiania by». Han kunne altså påberope seg en viss ekspertise på feltet. Det var også hans syn som vant fram da erstatningssakene endelig kom opp i byretten i 1924. Med noen få unntak ble Holmenkolbanen A/S frikjent.
Tunnelbyggingen ble stoppet i oktober 1914 i påvente av en avklaring og kom ikke i gang igjen før i 1926. Banen sto ferdig i 1928, men rettsprosessene fortsatte. Oslo kommune, som hadde overtatt flere av bygårdene, sluttet seg til saksøkerne og ville også ha erstatning fra det private baneselskapet for ødeleggelser av rør og kabler. Ny utvikling i saken førte til at A/S Holmenkolbanen i 1931 ble dømt i Høyesterett til å betale erstatning i et stort antall saker – til sammen halvannen million kroner.
-gb-
