Da Rikshospitalet trengte mer vann i 1827, mente direksjonen at den enkle løsningen var å flytte vannposten på Hammersborg noen meter nærmere sykehuset. Men da hadde de ikke regnet med politimester Ole Gjerdrum.
Rikshospitalets direksjon besto av to mektige herrer, nemlig stiftamtmann Valentin Sibbern og baron og festningskommandant Ferdinand Wedel Jarlsberg, i tillegg til legene Frederik Holst og Magnus Andreas Thulstrup. Da det nye sykehuset skulle etablere et vaskeri i Grubbegata, hadde de nok tenkt at det skulle være en smal sak å få flyttet vannposten, men for å sukre pillen overfor byens myndigheter hadde de foreslått at sykehuset skulle avgi et stykke jord like ved «til offentligt Brug eller til Fordel for Byen» – mot at byen bekostet flyttingen av vannposten.
Den slags pengebruk måtte selvfølgelig borgerrepresentantene få ytre seg om, og de var klart negative: De kunne «ikke finde at Bekostningen ved dens Flytning staae i Forhold til den Fordeel som Byen ville erholde». Følgelig måtte de tre herrene i magistraten, som administrativt sorterte rett under stiftamtmannen, melde tilbake at de dessverre ikke kunne akseptere tilbudet, «omendskjøndt det vilde være Byen behageligt at det omhandlede Jordstykke blev udlagt til Gade». Vi finner hele korrespondansen i byarkivets magistratspapirer.
Så fulgte direksjonen opp med et nytt brev der de tilbød seg å dekke utgiftene ved flyttingen selv, hvorpå magistraten svarte ja takk – riktignok med en henvisning til politimester Gjerdrum som bodde nedenfor i Møllergata og som «er tilstaaet Afbenyttelse af Spildvandet». Flyttingen måtte derfor foregå «uden Bekostning» for Gjerdrum. Alt så ut til å være i orden, og i januar 1828 sendte sykehusdireksjonen over en godkjennelse fra Kirke- og undervisningsdepartementet om at vannposten kunne «udlægges til Gade, under Betingelse af, at den i Hammersborg Gaden oprettede Vandpost flyttes ind mod den Deel af Rigshospitalets Udhuusbygning, hvori Vaskeriindretningen etableres».
Det ser imidlertid ikke ut til at noen hadde spurt politimesteren – som også var direkte underlagt stiftamtmannen – og selvfølgelig heller ikke beboerne på Hammersborg, som hadde vært overlykkelige da de endelig hadde fått en vannpost på deling et par år i forveien.
Men utover året skjedde det åpenbart noe, og da Rikshospitalet ba kommunens vanninspektør Johan Frederik Schou om å iverksette flyttingen, fant han grunn til å dra i bremsen. I et brev til magistraten vil han gjerne vite om flyttingen er overensstemmende med magistratens «Vidende og Villie, da jeg anseer mig uberettiget til at foretage Arbeidet allene efter Rigshospitalets Reqvisition, og det saa meget mere, som Aarsagen hvorfor Hospitalet ønsker den førnævnte Vandpost fløttet er den, at Hospitalet vil afbenytte Spillvandet som for længere Tid tilbage er indvilget Politiemester Gjerdrum».
Ikke lenge etter får magistraten et illsint brev fra innbyggerne på Hammersborg, anført av politimesteren, som åpenbart hadde forfattet teksten og pepret den med slagferdige juridiske argumenter.
Underskriverne – 22 i tallet – påpekte at de selv hadde bekostet vannposten og dessuten «for egen Regning besørgede og bekostede tilkastet den paa Hammersborg daværende, for Indvaanernes SIkkerhed og Sundhed yderst farlige, Dam». Riktignok fungerte ikke vannposten perfekt, særlig ikke om sommeren, men man hadde ikke klaget fordi man visste at det allerede var for mange spring på ledningen.
Appellantene valgte en taktikk vi kjenner fra bondeaksjonene i tidligere tider. De «antok» at Kongen ikke ønsket å gjøre sine undersåtter noe vondt. Det inntrufne måtte enten skyldes udyktige underordnede eller en misforståelse: «…den Omhue som den Kongelige Norske Regjering til enhver Tid har viist for privat Mands Sikkerhed og Eiendom, kan heller ikke i dette Tilfælde være tabt af Sigte».
Men nå var det alvor: Dersom ikke vannposten «strax bliver ført tilbage til sit rette Sted og sat i sin forrige Stand, forbeholde vi os paa lovlig Maade at igjen sætte os i Besiddelse af vor førbenævnte Rettighed og at drage Vedkommende til Ansvar for det Skedte»
Magistraten overga seg umiddelbart, og skrev til vanninspektør Schou at flyttingen skulle stoppes, ikke minst fordi politimesteren hadde brukt sin myndighet – «qua politimester», som det het i et senere brev – til å forby flyttingen av vannposten. Den måtte derfor bli stående til saken «ved Dom eller paa anden Maade vorder afgjort», skrev magistraten.
Nå var det Rikshospitalets tur til å kreve erstatning for alle sine omkostninger, både for flyttingen og ikke minst en erstatning for at magistraten ikke kunne «sørge for, at skaffe Hospitalet det for dets Existence absolut nødvendige Vand».
Heldigvis kjenner vi tre av direksjonsmedlemmene som løsningsorienterte personer[1]Ifølge stortingsrepresentanten Frederik Meltzer hadde Sibbern «et særdeles behagelig vesen, og var munter og likefrem». (mens den fjerde, kommandant Wedel Jarlsberg, definitivt ikke var det…). Direksjonen var derfor villig til å vurdere sitt krav dersom magistraten «ville give Samtykke til, at Rigshospitalet, af den tet forbi dets Udhuusbygning, gaaende Hovedvandledning erholder en Afstiker ind i dets Vaskerhuus».
Nå skyndte magistraten seg å innkalle til et møte på rådstua «for om muligt at træffe en mindelig Afgjørelse af den mellem Hammersborgs Indvaanere og Directionen for Rigshospitalet opstaaede Tvist». Her møtte borgerrepresentantene og vannkommisjonen, samt politimester Gjerdrum og hjulmaker Andersen – de siste «paa egne og Hammersborgs Indvaaneres Vegne». Forsamlingen utarbeidet fem punkter, deriblant at sykehuset kunne få en avstikker fra vannledningen dersom de betalte selv. Men byen forbeholdt seg rett til å stenge dette vannspringet igjen, dersom det skulle oppstå «nogen væsentlig Vandmangel i de andre Dele af Byen, eller andre Ulæmper deraf maatte vise sig».
Møtet fant sted 12. desember 1828, og den 20. var stiftamtmannen innom for å lese protokollen. Vi vet ikke hva som ble sagt under dette besøket, men vi kjenner innholdet i brevet som Sibbern satte sitt navn under et par dager senere. Det var ganske krast. Riktignok var det punkter i vedtaket man kunne godta, men det var ikke snakk om å dekke utgifter ved flyttingen av vannposten hverken fram eller tilbake, ei heller andre omkostninger som følge av saken. Aller verst var punktet om at vannspringet deres kunne bli stengt igjen. Direksjonen påpekte at «Rigshospitalet er en offentlig Indretning, som, i stedet for at lægges Hindringer iveien, formeentlig i enhver Henstand fortjener, in Specie Christiania Byes[2]Dette er direksjonens egen utheving., særdeles Opmærksomhed og Velvillie». Skulle dette skje ville det vente «Qvæstioner ved Domstolene afgjort».
Magistraten inviterte raskt til en ny samling på rådstua i Kirkegata, også denne gang med borgerrepresentanter og vanninspektør, samt politimesteren som part i saken – men ikke rikshospitalets direksjon. Denne gangen ble det «med Hensyn paa Rigshospitalets Tarv som en gavnlig offentlig Indretning for Byen, besluttet, at de omhandlede Udgifter og Omkostninger overtages af Byen og at den i 5te Post gjorte Reservation frafaldes».
Forsamlingen kan ha innsett at sykehusdireksjonen hadde de beste juridiske argumentene eller de kan ha tenkt at stiftamtmannen, med departementet i ryggen, tross alt var den som bestemte det meste. I februar kunne direksjonen derfor – litt triumferende, kanskje – referere til et nytt brev fra departementet, som ved «høieste Resolution» hadde godkjent avtalen: «…i stedet for anførte Vandposts Flydning gives Hospitalets Vaskerhuus en Afstikker til Vandspring fra Byens Hovedvandledning».
Politimesteren var nok også fornøyd; han fikk beholde spillvannet sitt.
-gb-
