For hundre år siden var det knyttet stor spenning til kommunevalget: Skulle de borgerlige, med ordfører Borger With i spissen, få fortsette med flertall i bystyret? Arbeiderbladet og Aftenposten rapporterte naturlig nok med litt ulike vinklinger.
—
Arbeiderbladet 10.12. 1925: Spenningen om Oslovalget var i år så meget større, fordi ingen med bestemthet kunde forutsi utfallet. Ikke engang var det mulig å ha noen mening om hvem som høstet fordelen av det veldige fremmøte. Var det arbeiderne som – i betraktning av de store interesser som sto på spill – denne gang mønstret tallrikere enn vanlig? Eller var det høires reserver?
[…]
Utenfor «Arbeiderbladet» samlet der sig allerede ved 6 – 7-tiden tusenvis av mennesker som tålmodig i snesluddet fulgte optellingens gang. Og utover kvelden kom nye tusener til. Tegneren har gjengitt menneskemengden utenfor Folkets hus da den var på det største. Men hvad hverken han eller vi kan gjengi er den kokende stemning som behersket alle i og utenfor Folkets hus, og som efter hvert blev uutholdelig. For hver 10,000 stemmer blev resultatet meddelt; snart lå høire 10,000 foran, men så næste gang bare 5000. Og «Arbeiderbladet»s redaksjon regnet for hver gang ut den samlede borgerlige overvekt i stemmetallet. Den lå lenge på 3 – 4000 stemmer, et tall som i og for sig ikke var mere avskrekkende enn at avstanden kunde innhentes. Håpet var der lenge, helt til henimot midnattstimen. Da kastes veldige vestkantbunker inn i resultatet, og høire stiger uforholdsmessig. Det meddeles at bare 12,000 stemmer gjenstår, og borgerne ligger 4000 foran. Klarer vi det? De fleste mistet nok motet. Nu var der ingen chanser igjen. Men i Youngsbakken var der også samlet en flokk av Fylkingens prektige medlemmer. De stemmer i med glade arbeidersanger for å hjelpe på humøret. Herregud! Selv om vi nu tapte?
[…]
Men utenfor «Aftenposten» jublet Fedrelandslagets ungdom og i overklassehjemmene knallet champagneproppene i glede over resultatet.
—
Aftenposten 10.12. 1925: Høire og frisindede venstre holdt stillingen i hovedstaden. Og stillingen blir i det nye bystyret gunstigere end den var i det gamle, forsaavidt som de to repræsentanter for det kristelige avholdsparti er konservativ sindede mænd […].
Motpartiene følte sg denne gang sikre på høires og frisindede venstre nederlag. Og deres sikkerhet blev styrket ved, at vælgerne fra byens østkant og nordkant ved dette valg møtte frem til urnene forholdsvis talrikere end vælgerne fra vestkanten – en procentvis større valgdeltagelse fra de bydistrikter, «arbeiderpartiene» regner som særlig sine.
Det blev «arbeiderpartiene» som led valgnederlaget.
Og det var østkantens og nordkantens vælgere, som skaffet dem nederlaget.
[…]
Arbeiderne har ved dette valg i større utstrækning end nogenside stemt med høire.
– fordi høires og frisindede venstres holdning i det bystyre, der nu skal avløses, har git dem forvisningen om, at høire ikke er noget klasseparti, men et socialt interessert parti, med samfundsinteresser,
– fordi arbeidere like vel som andre forstaar, at tidene nu ikke er til at drive en pengselukende kommunal-husholdning, der bringer private som bedrifter under en utaalelig skattebyrde,
– fordi arbeiderne har følt sig frastøtt av en agitation, der væsentlig bød paa et falskneri angaaende høires holdning til husleiereguleringen. Der blev noget vist usselt over kommunist-agitationen i det hele – det motsatte av stort og ildnende. Det kommunistiske væsen er usmagelig for en langt større del av byens befolkning end kommunist-agitatorene tror.
*
Høires valgarbeide har været fremragende ledet og energisk gjennemført. Selvsagt har det været av overordentlig betydning for valgutfaldet. Byen har grund til at være de mænd taknemlig, som har tat byrden ved dette arbeide paa sig.
