Høsten 1869 gikk folk mann av huse for å protestere mot de fryktelige overgrepene som byens frimurere utførte i samarbeid med den fryktede «tryntyrken». Etter sigende var flere kvinner blitt kidnappet, drept og saltet ned for eksport til tryntyrkens hjemland, der de satte pris på den slags delikatesser.
Ryktene hadde spredt seg i byen gjennom flere dager, særlig «blant den kvindelige Del af de lavere Samfundsklasser», ifølge Aftenposten. Avisen regnet med at leserne allerede hadde fått høre ryktene «af sine Tjenestefolk».
Ifølge ryktene hadde frimurerne hvert tjuende år «lovlig Ret til at forsyne sig med Kjød af unge Piger, som de da salte ned, og iaar var der netop forløbet 20 Aar, siden det sidste store Slagteri til Tyrken fandt Sted her i Kristiania».
Torsdag 16. september toppet det seg. Folk samlet seg på festningsvollen og i området rundt frimurerlosjen (Gamle Logen), og diskusjonene var høylytte om «det Gruelige i de begaaede Skjændselsgjerninger og Antallet af de Ofre, der allerede skulde være faldne under Morderkniven». Blant annet skulle en bonde ha kommet til byen med en 17 år gammel datter som var blitt borte, en ung bondekone fra Lommedalen hadde forsvunnet, likeledes et par barn fra Vika. Tryntyrkens pris skulle være en tønne gull for en tønne menneskekjøtt, het det seg i Morgenbladet.
Tidlig på kvelden var hele Kirkegata full av folk fra Grev Wedels plass og langt oppover; «i Nærheden av Logen, tættere og tættere». Noen kikket inn i vinduene til restauranten i kjelleretasjen, og etter hvert ble flere arrestert og ført til politistasjonen i Rådhusgata. «Under deres Transport did, hvor hen en stor Mængde, især halvvoxne Gutter, fulgte efter, blev der gjort et Forsøg paa at befri den ene, ligesom der blev kastet Smaasten efter Politiet».
I alt ble 20 personer innbrakt. Først nærmere midnatt oppløste mengden seg. Morgenbladet bemerket med beklagelse at flere uniformerte soldater på frivakt flokket seg sammen med de nysgjerrige som bivånet det hele, samt «mange af de bedre Klasser».
Urolighetene fortsatte enda et par kvelder, men så ebbet det ut.
Tryntyrkens herjinger nådde også de skrå bredder. «Det volkersenske selskab» satte opp pantomimestykket «Tryntyrken i Christiania» på Det norske Theater i Møllergata, men det var visst ikke så vellykket. «Det har gaaet over Forfatterens Kræfter at faa Begivenheden innpasset i Pantomimens Former», skrev Intelligensseddelen.
Frykten for menneskeslakterne var på ingen måte av ny opprinnelse. Vi kjenner historien fra Claus Pavels dagbøker. I oktober 1813 skrev han: «Der har længe cirkuleret et taabeligt Rygte blant Almuen baade i Byen og paa Landet, at unge og fede Mennesker blive lokkede hen til et Sted i Byen, hvor man slagter og nedsalter dem. En savnet Pige, som man ikke vidste, hvor hen var blevet af, har givet nogle lystige Hoveder Anledning til at sammensmøre et Eventyr, som nu er blevet almindelig Folketro: To Tyrker opholde sig her i Byen, og give en Tønde Guld for en Tønde Menneskekjød». Pavels noterer at frimurerne også er en del av rykteflommen, og at kammerherre Rosenkrantz og til og med prins Christian Frederik skulle være involvert.
I 1838 skriver Den Constitutionelle om en tilsvarende historie om en fryktelig morderbande «der lokke Folk, fornemmelig store, tykke og fede Fruentimmer til sig og dræbe dem». Det var uklart hvem som sto bak, kommenterte avisen muntert: «Man veed endnu ikke vist, om disse Uhyrer ere Tyrkere eller kuns almindelige Menneskeædere».
Tryntyrkens språklige opphav har åpenbart sammenheng med Tyrkia, men opprinnelsen – altså «tyrken» – omfattet i mange sammenhenger også folk fra det arabiske beltet sør for Middelhavet eller muslimer generelt. Mens «tyrken» henviste til faktiske mennesker eller folkeslag, var «tryntyrken» egentlig en sagnfigur – ifølge den historiske ordboka over det danske språk (som er en av de beste kildene for å grave etter ord og vendinger også i norsk historie): «ifølge folketroen: menneskeædende væsen med et hoved som et svin».
Vi finner også flere henvisninger til tryntyrken i gamle sagn, faktisk helt tilbake til «slaget ved Kringen» i 1612.
-gb-
