I 1825 arrangerte den kjente musikklæreren Lars Roverud en pasjonskonsert i Vår Frelsers kirke som var så skandaløs at han bare så vidt fikk lov til å gjøre det igjen året etter.
Langfredag i 1825 hadde altså Roverud, som var den iherdige primus motor for byens musikkliv, fått med seg sine egne elever og det musikalske lyceum i tillegg til «flere Dilettanters Bistand» til en storslagen konsert der hovedinnslaget var Ludwig van Beethovens opus 85, det ganske sjeldent oppførte oratoriet «Kristus på Oljeberget».
Roverud var selv godt fornøyd, for neste vinter søkte han kirkeinspeksjonen om å få lov til å arrangere en ny pasjonskonsert: «Opmuntret ved den Erfaring, at Publikum i Almindelig var fornøyet med den Passions-Concert, jeg ifjor Langfredag opførte i Vor Frelsers Kirke, ønsker jeg ogsaa iaar at opføre noget nær den Samme», skrev han. Han hadde allerede innhentet «den høye Stiftdirektions mundtlige Bifald». Altså hadde han snakket med stiftamtmann Valentin Sibbern og biskop Christian Sørenssen, som sammen utgjorde stiftsdireksjonen. Men med sin skriftlige søknad utløste han åpenbart flere hindringer. Flere aktører ville ha et ord med i laget. Vi finner alle bidragene i Byarkivets kjeller.
Først ut var magistraten, som på denne tiden besto av to menn, nemlig magistratspresident Malthe Langberg og rådmann Erik Nicolai Saxild, som i et brev til stiftsprost Mathias Sigwardt erklærte at den forrige konserten «foranledigede flere Collisioner og tildeels Uordener» og at de ikke kunne «stemme for at det af ham Ansøgte indvilges» – men at de ville overlate til Sigwardt å ta den endelige avgjørelsen.
Saxild, som også var en iherdig søndagsskolelærer, hadde imidlertid mer på hjertet. Han skrev et privat notat på hele fire sider:
For det første hadde Saxild innvendinger mot at kirken i det hele tatt burde brukes som konsertlokale: «Det er langtfra overensstemmende med Kirkens Hensigt, at den ofte skal til Conserter afbenyttes», mente han.
Dessuten var stykket – altså Beethovens oratorium – «en dramatisk Fremstilling af Christi Lidelseshistorie» – og dette kunne «forekomme flere, især blant den mindre dannede Deel af Publicum, som et slags Drama [red: Saxilds understreking], og vedkommende Sangere, der udfører de forskjellige Duetter og Recitationer, vil saaledes blive betragtede som at de skulle spille Christi og Apostlernes Roller».
Men det verste var de usedeligheter som hadde forekommet under fjorårets konsert: «Desuden kan saadan Concerts Opførelse vanskeligen skee uden, at adskillige Uordener deraf flyde; da Kirken er saa stor og har saa mange afsides liggende Kroge, at , hvor megen Vagt, man vel havde, dog en og anden Uorden vanskeligen kan forebygges. Skal man tro Rygtet, fandt f.A [red: forrige Aar] ved Concertens Opførelse flere Slags Usædeligheder Sted, endog i selve Kirkens Midte.»
Så fulgte kirkeinspeksjonen opp. Den besto av magistratspresident Langberg – som allerede hadde sendt sitt brev fra magistraten – og stiftsprost Sigwardt. I sitt brev til stiftsdireksjonen viste de til Saxilds omfattende «betænkning», men anbefalte likevel Roveruds søknad under strenge vilkår, ikke minst at kirkevergen – på Roveruds regning – måtte sørge for vakthold i kirken om natten etter prøvene, og at han «foranstalter Kirken fuldkomligen og overalt oplyst under Concerten».
Stiftsdireksjonen, som altså besto av stiftamtmannen og biskopen, følte åpenbart at denne saken nå var blitt såpass kontroversiell at det klokeste ville være å sende den oppover. Beslutningssystemet var ekstremt hierarkisk, og det er derfor ingen overraskelse at kirkeminister Christian Adolph Diriks fikk det siste ord – i form av et meget strengt brev. Og nå får vi vite litt mer om det Saxild mente var usedelige hendelser:
Ikke bare var det under fjorårets konsert blitt «givet et Stykke, hvor Christus og Disiplerne indføres talende og forestilles ved bestemte i Stykkets Udførelse deeltagende Personer». Enda verre var det at «der saavel under Concerten som de foregaaende Prøver skal have været inde i Kirken udskjænket stærke Drikke blant de Concerten givende Personer».
«Ligesom en saadan scenisk Fremstilling af Dele af Lidelseshistorien hos mange af Menigheden kan vække Forargelse og derfor formeentligen heller ikke bør finde Sted, saaledes anseer Departementet det for aldeles stridende mod den Værdighed, der tilkommer det til Gudstjeneste indviede Sted, at tillade Nydelsen af Spise- eller Drikkevahrer sammesteds», skrev Diriks. Han ba derfor stiftsdireksjonen om å sørge for «at deslige sceniske Forestillinger, som foranførte, ikke blive givne, og at Kirkens Foresatte skaffe sig nøiagtig Betryggelse for, at hverken Spise- og Drikkevahrer i Kirken uddeles og udskjænkes eller andre Uordener udføres under saadan Afbenyttelse af Kirken».
Beethovens opus 85 fra 1802 er ikke blant hans fremste verk, og det ble oppfattet som kontroversielt også ute i Europa. I 1825 ble det faktisk forbudt oppført av den mektige hoffmusikkgreven i Wien, Moritz von Dietrichstein[1]https://en.wikipedia.org/wiki/Christ_on_the_Mount_of_Olives_(Beethoven), så Diriks & co. var ikke alene om sin skepsis til verket.
Brevet fra Diriks ble ekspedert til kirkeinspeksjonen via stiftamtmann Sibbern. Roverud fikk altså lov til å arrangere en pasjonskonsert også i 1826, men Beethovens bidrag ble sterkt redusert. Man kan slutte ut fra programmet at Roverud tok sjansen på å fremføre ouverturen og avslutningskoret fra opus 85, samt en sats der engelen synger en sopransolo – det mente vel Roverud måtte være akseptabelt. Uansett ble dette den siste pasjonskonserten under Roveruds ledelse, uten at vi vet helt sikkert hvorfor.
-gb-
Du kan lese mer om Lars Roverud i musikkforskeren Kari Michelsens bok om norsk musikkhandel – lenke til kapittel 3.
References
| ↑1 | https://en.wikipedia.org/wiki/Christ_on_the_Mount_of_Olives_(Beethoven |
|---|
