I mai 1869 kunne Morgenbladet fortelle en historie om snekkermesteren Peder Ommerud på Hammersborg, som hadde testamentert en firedel av sin formue til opprettelsen av et eget legat til minne om kong Karl Johan.
Morgenbladet trykket testamentet i sin helhet, og hele historien var åpenbart så gripende at den snart spredte seg til regionaviser over mesteparten av landet. Ommerud var født i fattige forhold, «men Forsynet har været mig naadigt, og jeg inbesidder nu med en Formue af 11 a 12,000 Spd».
Ommerud hadde vært soldat på norsk side i 1814, og til tross for at svenskene hadde vunnet krigen, var han en varm venn av unionen, og for Ommerud sto «Kong Carl Johan for mig som den store og ledende Aand, der førte Alting fram til det bedste». Derfor var det ikke unaturlig at Ommeruds første ønske var at hans gravøl skulle holdes den første 14. august etter hans død – datoen for Mossekonvensjonens undertegnelse:
«Naar jeg ved Døden er afgaaet, skal i denne Anledning et Beløb af 250 – To Hundre og femti – Species anvendes til mit Gravøl, der bliver at afholde den første 14de August, der indtræffer efter min Død. Da min militære Stilling altid har staaet for mig med levende Interesse, anmoder jeg herved Kommandanten i Christiania om med bemeldte Beløb at afholde dette Gravøl.»
Så testamenterte Ommerud en firedel av formuen sin til opprettelsen av et legat som skulle hete «P. O. Ommeruds Legat til Høisalig Kong Carl Johans Ihukommelse»[1]Må ikke forveksles med det kommunale «Legatet til kong Carl Johans ihukommelse», som var i drift i mange år., og presiserte hvordan pengene skulle brukes:
«Renterne af denne Kapital blive at anvende til Festligholdelse af Konventionen til Moss den 14de August 1814, af Militære af forskjellige Grader og Vaabenarter af Christiania Garnison, hver efter sin Stands og Stillings Medfør, dog saaledes, at en og anden Fædrelandsven af den civile Stand kan indbydes til at deltage.
Ved disse Fester ønskes gjennem Skaaler erindrede:
1) Høisalig Kong Carl Johan.
2) Norges Konstitution af 17de Mai 1814.
3) Konventionen til Moss af 14de Aug. 1814.
4) Norges Grundlov af 4de Nov. 1814.»
Hvordan gikk det så med dette legatet? Det var det andre som lurte på også. I 1936 skrev Fredrikstads store byhistoriker Carl Plünnecke om Ommerud og hans legat og avsluttet med å spørre: «Kan nogen nu oplyse, hvorledes det er forholdt med disse testamentariske bestemmelser?»
Til Plünneckes forsvar skal det sies at han ikke hadde tilgang til Nasjonalbibliotekets utmerkede digitaltjeneste, slik vi har nå. For da Ommerud døde 89 år gammel i 1872, kunne Dagbladet allerede da fortelle hvordan det hadde gått med legatet. Under et møte i byretten ble det nemlig opplyst at «Ommerud kort efter Testamentets Oprettelse var bleven mer kold i sin Beundring for Karl Johan og angrede paa sin Gavmildhed».
Og ganske riktig: I arkivene til Kristiania byrett[2]SAO-A-10456/H/Hb/Hba/L0008 finner vi referatet fra dette rettsmøtet – et såkalt tingsvitne – der det ble ført to vitner som kunne fortelle at Ommerud hadde angret seg. De to var Ommeruds husholderske, Mette Hansen, og en på denne tiden ganske kjent legmannspredikant, Harkel Johnsen Myhrebø, som åpenbart kjente Ommerud godt.
I rettsreferatet heter det at «Ommerud angrede imidlertid at han havde oprettet Testamentet, og lod det afhente hos Statsraad Wergeland, hvor det var deponeret, hvorpaa han engang i fjorhøst brendte det op i Vidners Nærvær». Myhrebø mente å huske at det var 28. oktober.
Da skiftet etter Peder Ommerud var avsluttet, viste det seg at hans samlede formue ikke var 11-12.000 spesidaler, slik han hadde skrevet i det annullerte testamentet, men drøye 7.500 spesidaler, cirka 2,5 millioner kroner i dagens verdi, som i sin helhet gikk til de tre barnebarna. Hva denne forskjellen kunne komme av, er det vanskelig å spekulere i. I løsøreauksjonen etter ham kan vi se at han eide en rekke interessante effekter, deriblant overtrekket til den franske luftballongen som sensasjonelt hadde landet i Telemark et par år i forveien.
Peder Ommerud var født i Nannestad i 1780 og deltok altså i krigen mot Sverige i 1814 der han skal ha gjort seg bemerket under slaget ved Onstad sund. Da han døde kommenterte Dagbladet hans rolle under torgslaget i 1829 der han ble klemt mellom hestene og siden måtte dukke for soldatenes sabler da han søkte tilflukt på trappa til kjøpmann Niels Krag.
-gb-
