I 1836 skrev professor og apoteker Hans Henrich Maschmann et rasende brev til magistraten og beklaget seg over at han var blitt oppsøkt av to personer som han ikke kjente, men som «paa en temmelig uartig Maade ville undersøge hvor mange Heste jeg holdt i Byen».
De to personene oppga «efter Forespørgsel» å være glassmester Solberg og traktør Olsen – selv om «dog saavidt vides var i den Sistes Sted en ved Navn Johnsen». Solberg og Olsen var rodemestere ved byens veivesen, og hadde fått i oppdrag å registrere antall hester i sitt område, deriblant i Tollbugata, der Maschmann drev Elephant-Apotheket.
Og selv om Maschmann hadde forsikret dem om at han hadde alle sine hester på Skøyen der han holdt til på gården som hans mor Karen hadde kjøpt (derav Karenslyst), «saa troede de dog at burde anføre den Hest, hvormed jeg var reyst til Byen i dag».
Det var byens innbyggere som hadde ansvar for å stille gratis arbeidskraft – og gratis hester – til rådighet for veiarbeidet som skulle utføres. Da var det viktig at myndighetene hadde oversikt over hvem som hadde hester, og hvor mange de hadde. I et brev til magistraten henviste den ferske veiinspektøren, Peter Duborgh, til at det ifølge den nye folketellingen skulle være 715 hester i byen, mens de to år gamle listene han satt på viste bare 480 hester. Han ba derfor magistraten, slik de var forpliktet til i veiloven fra 1824, om å få utarbeidet en ny liste, «som jeg ved Fordelingen av Byens Veiearbeide behøver.»
Magistraten henvendte seg derfor til de 12 rodemesterne og ba dem om «at optage og hertil at indsende et med 3 Rubriker forsynet Mandtal, hvis første Rubrik indeholder Indvaanernes Navne, 2˚ Rubrik Indvaaneres Boepæle, og 3˚Rubrik Hesternes Antal».
En ganske kort oppdragsbeskrivelse, altså – og kanskje grunnen til Maschmanns dårlige humør. Han truet med rettssak: «Da en saadan urigtig udførelse af deres Hverv kan lede til ubehagelige Processer for Veivæsenet, så give jeg mig den Frihed at underrette den respective Magistrat om det foregaaede, for at kunde give Vedkommende en bedre Belæring».
Dersom rodemesternes metode skulle legges til grunn, «da maatte enhver Landmands Hest ligeledes antegnes, naar den fik Huuslye for nogle Timer», skrev Maschmann, som bedyret at «hvad mine Heste angaaer ere de alle hele Aaret igjennem paa Gaarden Schøyen». Der var de blitt registrert i Aker sogns tilsvarende forretning, «der blev afholdt paa samme i Vinter».
Vi vet ikke hvordan det gikk med Maschmanns klage. I veilovens paragraf 52 het det at de innbyggerne som holdt hest skulle stille hesten til rådighet, «hvad enten disse staae i Kjøbstaden eller paa Land-Eiendom paa dens Grund», så det kan vel hende at Maschmann satt i saksa – i verste fall både i byen og på landet.
Veivedlikeholdet var en betydelig byrde, som altså måtte utføres gratis. Riktignok var selve veiarbeidet begrenset til fire dager i året, men snøryddingen måtte gjøres når snøen falt. Under veiarbeidet måtte de som holdt mer enn en hest møte med «en tospændt Vogn eller to Kjærrer og en voxen Karl», mens de som bare hadde en hest, slapp med «en eenspændt Vogn eller Kjærre og Karl». De som ikke hadde hester skulle «sende duelige og arbeidsføre Folk» som også måtte ha med seg «fornødne Redskaper». Kravene til de hesteløse borgerne var gradert etter forsikringssummen på eiendommene deres.
Det manglet neppe hester i Christiania. Ved folketellingen i 1835 ble det altså registrert 718 hester (ikke 715, som Duborgh skrev), hvorav de fleste holdt til i kvadraturen. I Østre kvarter var det 124 hester, mens det var 113 i Søndre. I Vaterland, som var den tellingskretsen der det bodde flest folk, var det bare 104 hester. Til gjengjeld fantes det 248 kyr og 152 griser, noe som kanskje delvis kan tilskrives de mange slakterne som holdt til der.
-gb-
