Branndirektør Ernst Hiøring var en travel mann. I magistratens brevarkiver fra årene rundt 1830 er det knapt noen som har lagt fra seg flere dokumenter enn ham.
Ved siden av en relativt beskjeden kjøpmannsvirksomhet skjøttet han i mange år ulike kommunale verv uten nevneverdig betaling. Først som veiinspektør noen år fra 1807. Så som borgerrepresentant, altså en av de såkalte «eligerte menn» fra 1814, helt fram til han døde i 1837. Og så altså som branndirektør fra 1815.
Ingen av disse stillingene var lønnet, men det fulgte diettpenger med veiinspektørjobben, og som branndirektør fikk han en godtgjørelse som først og fremst skulle dekke det nødvendige hesteholdet. Ingen stor sum – omregnet til dagens kronekurs var det snakk om cirka 20.000 kroner.
Til gjengjeld må det ha vært mye arbeid. Branndirektørens fremste oppgave – i hvert fall tilsynelatende – var å sørge for at byen til enhver tid hadde de nødvendige personellressurser. I tillegg til seg selv og de to branninspektørene som skulle være hans nærmeste (og tilsvarende ulønnede) medarbeidere, rådet han over en overbrannmester og en brannmester (som begge var lønnede), samt 20 brannoffiserer, 33 rodemestere, 76 brannsvenner, 46 strålemestere, 14 stråleassistenter og 748 brannfolk – til sammen 942 personer, ifølge en oversikt fra 1831. Alle ble innkalt til årlig øvelse.
Brannmannskapene var organisert rundt 12 hovedsprøyter som igjen var lokalisert på strategiske steder rundt omkring i byen. Fire av dem var ved domkirken, hvorav den ene var den som ble kalt for «Kirkens Sprøite». Den står i dag på Brannmuseet på Grønland, og du kan se den der. Noen av sprøytene kunne trekkes med hester, mens de eldste måtte flyttes med håndkraft. Håndkraft måtte også til både for å fylle pumpene med vann og for å pumpe vannet ut i slangene.
Utover de to brannmesterne var det ingen som fikk noen godtgjørelse for å gjøre tjeneste i brannvesenet. Det var en borgerplikt, akkurat som veiarbeidet og deltakelsen i borgerkorpset – altså det lokale heimevernet. Ikke alle hadde like lyst til å delta. Hiørings viktigste oppgave var å sørge for en løpende rekruttering av nye brannfolk som kunne erstatte dem som av ulike årsaker ble borte. Det er dette hovedtyngden av hans korrespondanse med magistraten handler om.
Brevene finnes i byarkivet. De kaster atskillig lys over små og store hendelser i byen. Som for eksempel om skomakeren Gulbrand Olsen. Han var «ved et uløkkeligt Tilfælde bleven skudt», slik at han måtte erstattes som strålemester ved «den lille Engelske Sprøite». I klokkerboka ved Aker kirke ser vi at han døde ved en «ud-lykkelig Hændelse paa Vandet ved Alkeskyding, af Garversvend Michelsen, som logerede hos igjendelevende Konen Marthe».
En av de som ble innkalt var marketenteren Mons (Mogens) Erichsen. Han forsøkte å unnskylde seg i et brev til magistraten, der han skrev:
«I den Anledning maa det være mig tilladt ærbødigst at oplyse, at jeg formedelst et udygtigt Been i Forbindelse med anden legemlig Svaghed aldeles er ude af Stand til at deeltage i eller forrætte noget som helst Arbeide, som fordrer Anstrængelse, hvilket formeentlig tilstrækkelig er oplyst saavel ved Ved Hr. Brigadelæge Withs som Generalchirurgens Attester…».
Magistraten sendte brevet videre til Hiøring, som repliserte at han nødig ville gi slipp på Erichsen, fordi han kjente «Mons Eriksen for en rask og duelig Mand for Brandvæsenet, der fuldkommen kan udrætte hva som han, i den Stilling som Brandtsvænd, bliver paalagt, nemlig ved Sprøiteslangens Førelse, der i det Mindste ikke udfordrer nogen stræng Strabaser, og ei medfører nogen Opreisning af Stiger eller saadant, der kunde foranledige Anstrængelse for hans Been, hvorover han i Særdeleshed klager».
Faktisk var Hiøring veldig imponert over Erichsen. Han hadde nemlig vært «Øjenvidne til, at benævnte Mons Erichsen under 4de October d.A. da der var Ild løs hos Hofintendant Thulin, at han med megen Anstrængelse arbeidede saaledes, at man med den fuldkomneste Sandhed, kan bevidne ham den skyldigste Tak for udviist Fliid derved.»
Dette var i november 1828, og den stakkars Mons fikk altså ikke slippe tjenesten i denne omgang – men det kan se ut som at han lyktes bedre med sin skadehistorie året etter.
Mens Mons Erichsen altså ville slippe, forholdt det seg annerledes med snekkermesteren Nils Normann, som gjerne ville være med i brannvesenet. Han hadde riktignok vært syk en god stund, men i 1832 skrev han til Hiøring og erklærte at han «nu befinder mig fuldkommen vel». Siden den årlige «BrandSessionen nu har taget sin Begyndelse» og han ikke hadde fått noen innkalling, lurte han på om dette betød at han ikke lenger var i tjeneste. I så fall ville han gjerne ha et svar «med Opgivende af de Grunde, De mener have for at anse mig saaledes, hvis dette skulde være Tilfældet».
Siden Hiøring ikke svarte, sendte Normann en henvendelse til magistraten, som purret på Hiøring, som svarte:
«Det er noksom bekjendt, at Snedkermester Normann en Række af Aar har været syg, og sængeliggende, hvor han i den Stilling ei kunde gjøre nogen Tjeneste ved Brandvæsenet, og fra hvilken Tid han blev bedre, af sin Sygdom, har aldrig Normann gjort mig bekjendt.
Bakgrunnen for snekkermesterens plutselige iver etter å gjøre sin borgerplikt i brannvesenet ser ut til å ha sammenheng med at han på samme tid hadde søkt jobben som overbrannmester, og det er vel sannsynlig at Hiøring – som den overordnede branndirektør – ikke akkurat var entusiastisk for en slik løsning.
Hiøring var branndirektør til han gikk av etter eget ønske i 1833. Som takk for lang og tro tjeneste fikk han da overta det lukrative oppdraget som feierinspektør.
-gb-
