Postmesterembetet var en lukrativ stilling, og da den ble utlyst i 1832 meldte det seg over 40 søkere, hvorav seks som var postmestere andre steder og fire embedsmenn i departementene, samt en sorenskriver, fem fogder og en politimester – i det hele tatt mange med administrativ bakgrunn fra offentlig virksomhet. Stor var derfor forbauselsen da kongen utnevnte Frederik Wilhelm Løvenskiold, som var lillebroren til Severin Løvenskiold, den norske statsministeren i Stockholm.
Fritz, som han het i familien, hadde vært løytnant i marinen og ellers drevet et jernverk i Nedre Telemark, men postgang hadde han neppe særlig peiling på. Det var derfor ikke rart at det ble skumlet atskillig om utnevnelsen. Det er så man kan høre trommevirvelen i Morgenbladets notis: «Til Postmester i Christiania er udnævnt – Jernværkseier, Lieutenant Frederik Wilhelm Løvenskiold! Han er Statsministerens Broder og boer derhos i Nærheden af Skien.»
Løvenskiold etablerte seg med både bolig og postkontor på Stortorvet, der Glasmagasinet ligger nå. Han overtok da konjunkturene var på vei opp og Christianias store befolkningsvekst var i emning. Postgangen økte også. Det ser imidlertid ikke ut til at Løvenskiold var en særlig dynamisk postmester. Det hadde utvilsomt litt å gjøre med betingelsene; han drev postkontoret nærmest som en privat forretning slik skikken fremdeles var. Hans egen lønn skulle også dekke utgiftene til kontorhold og betaling til de ansatte på kontoret. Det var altså ikke noe å tjene på å ansette flere folk eller utvide kontorkapasiteten.
Dermed ble strikken strukket lenger enn langt. Postmengden ble etter hvert overveldende for den lille staben på kontoret. Et forslag om å dele postmestembedet i to strandet fordi det ville utløst et erstatningskrav fra Løvenskiold. Det hjalp ikke at Postvesenet i årevis hadde lidd under manglende sentral styring. Da den handlekraftige Ketil Motzfeldt tiltrådte en nyopprettet stilling som generalpostdirektør i slutten av 1857, ser det ut til at det utløste et skred av oppdemt frustrasjon – for klagene på forholdene ved Christiania postkontor strømmet nå inn til avisene.
Folk var for eksempel lei av selve kontoret på Stortorvet: «Kontoret er saa lidet og trangt, at man i det Rum, der er levnet udenfor Skranken, staar pakket sammen som i en Theatertrængsel før Dørene aabnes», skrev en innsender i februar 1858. Han mente at det var «virkelig uanstændigt at byde Publikum et sligt Hul, hvor man trykkes og rives medens man maa vente paa den ualmindelige sendrægtige Expedition fra Kontorets Side».
Klageren ble faktisk imøtekommet med en ekstra dør ut mot torget og et skille mellom de ulike tjenestene på kontoret.
Verre ble det da en av de ansatte hadde åpnet flere private brev og forsynt seg med penger som lå i konvoluttene. Det vakte atskillig forargelse, for mange sendte slike pengebrev, selv om det var på eget ansvar. Tyven ble dømt, men mange mente at postmesteren burde sørge for mer orden i systemet slik at slikt ikke kunne skje. I et åpent brev til generalpostdirektøren het det at det ikke hadde «manglet paa Underhaandsvarsler til den Olding, som beklæder Postmesterembedet, om at sørge for en i alle Henseender bedre og paalideligere Betjening. Disse Advarsler have viist sig fuldkommen frugtesløse, saa Tiden nu vel maa være kommen til paa kraftigere Maade at gribe ind».
En annen innsender mente at postdireksjonen kunne høste flere laurbær ved «at bringe Orden i det Røre, som findes ved Christiania Postkontor».
Det var særlig alle de bortkomne brevene som var tema for klagestormen, som toppet seg i 1861, da Morgenbladet omtalte postkontorets administrasjon som «et staaende Samtalethema, førend den gik over til en staaende Artikel i Dagbladene».
Løvenskiold selv skal ha vært lite mottagelig for kritikk – ikke ulikt sin mer berømte storebror. Da han av en innsender ble konfrontert med noen brev som var blitt liggende på postkontoret i stedet for å bli sendt med dampskipet, svarte han at «Enhver, som derom vil henvende sig til Christiania Postkontor, vil erholde tilfredsstillende Oplysning».
Det var imidlertid innsenderen lite lysten på, for han repliserte: «Den uartige Maade, hvorpaa Hr. Postmesteren selv meddeler Besked paa Forespørgsler, de uanstændige Svar, man faar Af Dem paa de høfligste Henvendelser, bevirker at man ikke gjerne henvender sig til Postkontoret, naar man kan undgaa det.»
I november 1861 var det imidlertid slutt. Da ble Løvenskiold meddelt «i en privat samtale» at regjeringen hadde til hensikt å omorganisere Christianias postkontor, og det endte med at Løvenskiold valgte å si opp jobben selv etter nesten 30 års tjeneste. Mens postkontoret flyttet til Møllergata 6, ble Løvenskiold boende på Stortorvet til han døde i 1869.
-gb-
Vil du vite mer om byens posthistorie, har Sverre Steen skrevet en interessant bok som du finner her.
