Feierinspektørjobben var et usedvanlig innbringende oppdrag, særlig fordi man strengt tatt ikke behøvde å gjøre noe som helst – bortsett fra å sette det bort til noen andre. Det var en dyr og upopulær ordning.
Oslohistorie.no har tidligere skrevet om feierinspektøren Peter Stjerne Elling. Da han døde i 1833, forsøkte Daniel Nisson, som hadde vært Ellings fullmektig, å få inspektoratet. Han skrev en lang søknad, og la ved en mengde referanser fra kjente navn som den senere ordfører Christian Bretteville, den tidligere katedralskolerektor Jacob Rosted, stiftsprost Mathias Sigwardt og stadshauptmann Christian Wyller, i tillegg til massevis av støtteerklæringer fra venner og naboer. Vi finner søknaden i byarkivets mappe for feiervesenet.
Magistraten hadde imidlertid en annen idé. Den aldrende kjøpmannen og hederskronede branndirektøren og borgerrepresentanten Ernst Hiøring hadde havnet i et økonomisk uføre. I årevis hadde han skjøttet den ubetalte branndirektørjobben. Nå hadde han gjort seg fortjent til en påskjønnelse, så han fikk oppdraget.
Debatten kom umiddelbart til syne i avisene, ved at en «indsender» stilte åtte spørsmål i Intelligensseddelen, hvorav vi nøyer oss med å referere nummer 3:
«Havde det ikke været mere passende at byde Hr. Hjøring for sin i en Række af Aar gjorte velvillige Opofrelse som Brandmajor et passende Honorar af Bykassen, naar han skulde have noget, end at antage ham som Feierinspecteur?»
En ironisk sjel besvarte spørsmålene, og nummer 3 slik: «Nei, dette havde ikke været passende; da Hr. Hjøring, saavidt skjønnes, vel stedse har udviist Aarvaagenhed og Activitet, men derhos bragt den executive Deel af Brandvæsenet i en saadan anarchisk Form, at man paa Brandstedet neppe vidste om det var Een eller 50 Mennesker som der hadde Commandoen.»
Alle var altså ikke imponert over Ernst Hiøring, selv om han utvilsomt hadde stilt opp for byen i en årrekke i ubetalte verv. Det var særlig prisen folk var misfornøyde med, og de visste godt hvorfor det var så dyrt å få feiet ovner og piper.
Det første Hiøring gjorde, var å leie ut hele forretningen til kjøpmannen Christopher Olsen Meyer, akkurat slik hans forgjenger Peter Stjerne Elling hadde gjort til Daniel Nisson. Prisen var 700 spesidaler, altså noe mer enn Nisson hadde betalt.
Hiøring gikk altså med et pent overskudd ved å «eie» feierinspektoratet, uten at han ellers behøvde å løfte en finger, bortsett fra at han – eller muligens fullmektig Meyer – var forpliktet til å utbetale en enkepensjon til fru Elling på 60 spesidaler i året.
Meyer drev jo heller ikke med pipefeiing, men støttet seg helt og fullt på den tyske feiersvennen Johan Henrik Ludvig Düring, som hadde vært i Christiania siden 1829, i tillegg til fire nye feierdrenger. Etter hvert kvittet Hiøring seg med Meyer og overlot fullmektigjobben til Düring, som for sin del skjøttet selve feiingen til alles tilfredsstillelse.
Da Ernst Hiøring døde i 1839, av «alderdom» 75 år gammel, var det endelig duket for noe som ligner en normal ansettelsesprosess. Düring ble konstituert i stillingen, og etter å ha grunnet på saken et års tid, bestemte magistraten seg for å dele byens inspektorat i to – et for det østre og nordre kvarter, og et for det søndre og vestre kvarter inkludert festningen og slottet. Caspar Hansen skulle som før fortsatt ha ansvar for feiervesenet i forstedene.
Hele 13 søkere melder seg, deriblant den tidligere inspektøren Daniel Nisson som prøver seg igjen, feiersvenn Düring, høkeren og formannskapsmedlemmet Erik Sætrand og bundtmakeren og tidligere stadshauptmann Christian Wyller.
Så går det åpenbart politikk i saken, og ansettelsesprosessen trekker ut. Vinteren går med til tautrekking i kulissene, med intern uenighet både i magistraten og blant formannskapsmedlemmene.
Denne gangen er det Christian Wyller – som var blant de som anbefalte Nisson noen år tidligere – som mobiliserer blant byens borgere. Hele 120 personer undertegner et opprop for at Wyller skal få en av inspektørstillingene. De vektlegger hans lange innsats i borgerkorpset, men også at han har «stor Familie at forsørge». Underskriftsaksjoner var ikke uvanlig i byen, og ofte ble de tatt hensyn til.
De tre magistratsmedlemmene er uenige seg imellom, men to av de tre innstiller på at Wyller og Sætrand må få de to stillingene. En komite som formannskapet har nedsatt, mener imidlertid at feiersvennen Düring – stort sett omtalt som Dyring – må få den ene, siden han, som den eneste, «har tilveiebragt behøring Legitimation for at han forstaaer Feierprofessionen».
Dernest vedtar formannskapet en anbefaling om Dyring og Sætrand den 20. april.
Noen har imidlertid forsøkt seg på en med en revestrek mot Wyller, for han ser seg nødt til å følge opp søknaden sin med et nytt brev 23. april:
«Da jeg har erfaret, at Formandskabet skal have staaet i den Formening, at jeg er sygelig, tager jeg mig herved den ærbødige Frihed, at fremsende min Huuslæge Herr Stadsphysicus Døderleins Attest med Hensyn til min Sundhedstilstand.»
I mai 1841, kort før det fattes et vedtak, skvulper den hissige diskusjonen ut i avisspaltene – først med en varm støtteerklæring – undertegnet «En Borger og Huuseier» – til Wyller, som berømmes for «sin almindelig anerkjendte Humanitet og Dygtighed». Dessuten har han havnet i «en mindre heldig pekuniær Stilling», hvilket på denne tiden er et gyldig argument for at han skal få jobben.
En tilhenger av den langt mer kontroversielle Erik Sætrand nøler ikke, men rykker ut et par dager senere – undertegnet «ogsaa en Borger og Huuseier» – med et nokså skarpt angrep på Wyller som ikke har «det mindste opoffret for Byen».
Saken gikk inn for landing i juni, med et vedtak om at Dyring skulle få det største av de to distriktene, nemlig de østre og nordre kvarterene, mens Wyller trakk det lengste strået i kampen for det andre distriktet – de søndre og vestre kvarterene.
-gb-
