I 1827 havnet justisvaktmester Anders Fjugstad i trøbbel fordi han angivelig hadde brukt av kommunens vedstabel for å drive et privat ølbryggeri i fengselet. Men det skulle bli enda verre da noen av fangene rømte.
Problemene begynte i mai da to av borgerrepresentantene, Morten Berner og Ernst Hiøring, skrev et notat der de påpekte at justisvaktmesterens forbruk av ved hadde steget dramatisk. Før hadde han greid seg med 40 favner i året, nå hadde han stilt krav om hele 90 favner ved av ulike sorter.
«Vel veed man, at der nu ere nogle faae Arrester flere end forhen, men det kan dog ei antages, at et saa stort Qvantum Brænde medgaaer, uden til Byen uvedkommende brug», skrev Berner og Høring[1]Magistratens papirer, Byarkivet.
De to hadde imidlertid bitt seg merke i at Fjugstad «holder Bryggerie paa Raadstuen». I tillegg til overdrevent vedforbruk, førte bryggeriet til økte vedlikeholdskostnader. Som om ikke dette var nok, holdt slutteren – altså fangevokteren som var i Fjugstads tjeneste – griser i rådhusets bakgård, noe som også førte til slitasje.
Magistraten sendte saken over til byfogd Frederik Riis for å få en juridisk betenkning, som han leverte i slutten av august.
Han hadde begynt med å innhente en uttalelse fra Fjugstad, som forklarte at det var blitt flere fengselsceller, og dessuten at det hadde kommet en instruks om at det hver søndag «skal holdes Prædiken der for Arrestanterne, hvortil ogsaa udfordres Brænde», og at det også var blitt bestemt «at alle Arrester, Gange og Trappe skal skures vær (sic!) Løverdag, hvortil udfordres varmt Vand om Vinteren».
Byfogden hadde derfor en viss forståelse for at forbruket av ved hadde økt, fordi antallet fanger hadde vokst så kraftig at «de nu ikke alene optage alle 8 criminelle Fangeværelser, men ogsaa Gjældsfængslerne, saa at der nu næsten hele Vinteren igjennem opildes 11 Fangeværelser imod 4 a 5».
Og fengselet på rådstua var virkelig fylt til randen. Vi har en objektiv beskrivelse av situasjonen fra en kommisjon som kongen hadde gitt i oppdrag å undersøke forholdene ved de ulike institusjonene i Christiania i 1828. Den besto av de fremstående embetsmennene Jørgen Herman Vogt, Frederik Due og Jens Christian Berg.
I kommisjonens rapport får vi vite at «Arrestværelsernes Antal er i det Hele tretten, og Arrestanternes for Tiden 50».
I selve rådstuebygningen – som er dagens Rådhusgata 7 – fantes det to fengselsceller i første etasje og åtte celler i andre etasje. Disse cellene hadde imidlertid «den Feil, at de ere for smaa. Dette hidrører derfra, at man har forandret een forhenværende Etage til tvende Halvetager, hvortil man har fundet sig nødsaget ved det tiltagne Antal af Arrestanter». Den høye etasjen i det gamle patrisierhuset var altså delt i to horisontalt for å gjøre plass til flere fanger, og det satt gjerne fem fanger i et rom på 14 kvadratmeter med snaue to meter under taket. Luften var dermed «i høi Grad fordærvet og for dertil uvante Personer næsten uudholdelig».
Så fantes det også en sidebygning med tre celler i andre etasje over bytingslokalet. Det var i dette huset Hans Niels Hauge satt i fengsel. Du finner det på Folkemuseet.
Byfogden mente altså at det ikke var urimelig at vaktmesterens behov for brensel hadde økt kraftig. Derimot ga han uttrykk for at det ikke var rimelig at «Vagtmesteren holder Ølbryggerie paa Raadstuen og udsælger Øl», men siden dette ikke sto klart i kontrakten, burde man i stedet «gjøre det til en udtrykkelig Betingelse for Eftermanden, at han ikke maa brygge og udsælge Øl paa Raadstuen».
Riis hadde også forståelse for at slutteren brukte et rom på rådstua for å oppbevare de grisene som ble fanget ute i gatene, «thi de kunde dog ikke gaae løse i Raadstuegaarden».
Det så altså ut til at saken om vaktmesterens muligens overdrevne vedforbruk var i ferd med å blåse over. Men så skjedde det plutselig noe: 21. september rømte fire av fangene i fengselet – og sjokkerende informasjon om forholdene i rådstuearresten kom for en dag.
Rømlingene hadde kommet seg ut ved å sage over gulvplankene i andre etasje i sidebygningen . Så klatret de ned og over muren ut i frihet. Byfogd Riis iverksatte straks forhør[2]SAO-A-10386/E/Ed/Edg/L0008 for å avdekke hvordan dette kunne ha skjedd.
Svend Larsen og Kittel Torkildsen[3]De som kjenner Ole Høilands historie vil huske Kittel som Oles fluktkamerat fra festningen i 1831. var de farligste av de fire, og det kom snart fram at vaktmesteren overhodet ikke hadde klart å holde styr på dem. Det kunne ha sin forklaring i at Fjugstad til stadighet var full på jobb, ifølge flere øyenvitner. Politiadjutant Dass kunne for eksempel fortelle at han flere ganger hadde sett Fjugstad beruset, og at vaktmesteren hadde latt «Arrestanterne faa Brændevin til sig i Arresten». Det kom også fram at byfogden selv hadde advart Fjugstad flere ganger mot å drikke på jobb, men at han ikke selv hadde sett vaktmesteren beruset. Flere vitner kunne også fortelle at fangene hadde fått besøk av damer i arresten.
Politibetjent Grønvold fortalte at Fjugstad hadde vært «ganske bange for at gjøre Svend Larsen imod, og seet at denne Arrestant har slaget Vagtmesteren». Politibetjent Halvorsen hadde også sett Fjugstad i beruset tilstand, og kunne bekrefte at Fjugstad var blitt slått av Larsen, slik at skjorta hans var «iturevet».
Løytnant Lauritz Bang, som satt i gjeldsarresten i samme etasje som rømlingene, hadde vært øyevitne til at Larsen hadde kalt Fjugstad for «Skurk, Kjæltring og Bedrager» og kunne avsløre at Fjugstad hadde visst om hullet i gulvet som fangene hadde rømt gjennom. Kittil Torkildsen hadde da truet Fjugstad og forlangt at han ikke skulle anmelde dette til byfogden. Da hadde Fjugstad strøket Kittel på ryggen og sagt: «Nei Kors Gutten min, det skal jeg ikke, Du ved nok det.»
Fjugstad var altså vettskremt og livredd for fangene han skulle passe på, og byfogd Riis var klokkeklar i sin anbefaling om «at Fjugstad strax removeres fra sin Bestilling som Justitsvagtmester og Arrestforvarer», hvilket magistraten og stiftamtmannen uten videre erklærte seg enig i.
Resten av historien er dessverre veldig trist:
Etter at magistraten kunngjorde Fjugstads avskjedigelse 8. oktober, ser vi i avisannonsene at han forsøker å livnære seg og familien med småhandel. Til å begynne med bor de i Møllergata. I april flytter de videre til Ole Jensens gård på Vaterland, der han forsøker å fremleie et rom. Mens de bor der, forsøker Fjugstad å auksjonere bort en del løsøre før han flytter videre til John Hansens gård i nærheten, der en ny auksjon går av stabelen.
I desember 1828 er situasjonen så ille at Fjugstad rykker inn et tiggerbrev i Intelligensseddelen der han forteller at han er «ganske afkræftet, min Kone yderst svagelig, og en Datter, der er Krøbling». Han har vært nødt til å «sælge endog indtil det Uundværligste» og ber om «en velgjørende Fornødenhed».
Denne bønnen gjentas flere ganger. I april 1830 dør fru Fjugstad, og i august dør den avskjedigede vaktmesteren også.
-gb-
Ps.
I flere tiår fra 1820 pågikk det en diskusjon mellom byen og staten om behovet for et nytt fengsel i Christiania, som ikke fikk sin løsning før Møllergata 19 sto ferdig i 1866. Lajos Juhasz har skrevet en artikkel om debattens første ti år i denne artikkelen i St. Hallvard.
