Den freidige feiersvennen

Foto: Leif K. Ørnelund, Oslo museum.

I 1828 forsøkte feiersvennen Friedrich Müller å få borgerskap som feiermester ved å henge ut sine overordnede som udugelige: De forstår ikke jobben sin, skrev han i et brev til magistraten. Han fikk imidlertid svar på tiltale.

Feierfaget sto ikke høyt i kurs i Christiania, og det syntes på organiseringen. Mens flere andre byer, som Moss, Drammen, Brevik, Kristiansand og Larvik holdt seg med en eller flere feiermestere, nøyde Christiania seg med en feierinspektør, som i liten grad hadde peiling på piperensing – i hvert fall før de fikk jobben.

Peter Stjerne Elling hadde arbeidet som «skriverkarl» hos zahlkasserer Andreas Schaft og ble benevnt i bestallingsavtalen som kontorist da han overtok som feierinspektør etter sjøkaptein Knud Poulsen i 1822. Poulsen hadde søkt om «entleedigelse fra Feierinspectoratet, under den Betingelse, at Kontorist Peter Stjerne Elling maatte overlades bemeldte Tjeneste». I dokumenter som vi finner i byarkivets «feierpapirer», får vi vite at Elling betalte Poulsen 2400 spesidaler for å få muligheten til å overta jobben. Det var åpenbart en lukrativ stilling.

Inspektoratet var ikke lønnet av kommunen, men alle som hadde ildsteder var forpliktet til å holde dem i orden, og det var feierinspektøren som administrerte feiingen etter faste takster som magistraten hadde fastsatt. Feiing og inspeksjon av kakkelovner i første etasje kostet for eksempel fire skilling, men bare to skilling i øvrige etasjer, mens «nymodens eller saakaldede Jomfrue-Ovne» kostet hele 12 skilling.

For å ivareta den faglige kvaliteten i feiertjenesten, ble Elling pålagt «uopholdeligen anskaffe sig og bestandig holde een duelig og i Skorsteensfeierprofessionen enten i Kjøbenhavn eller Gothenborg eller annet Sted laugsmæssigen oplært Skorsteensfeiersvend». Norske fagfolk var altså nærmest umulig å oppdrive, selv om feierinspektøren også hadde flere lokale feierdrenger i sin tjeneste.

I 1827 forsøkte Elling å selge inspektoratet videre til kaptein Ramm, men denne gangen grep Justisdepartementet inn og mente at denne type omsetning av oppdrag ikke lenger var akseptabelt. I stedet fikk Elling anledning til å skaffe seg seg en fullmektig, kjøpmannen Daniel Nisson, som ellers hadde erfaring som fattigforstander i Fjerdingen. Feierfaget hadde han i utgangspunktet ikke peiling på – det innrømmer han selv i et senere notat. Ifølge avtalen skulle han betale Elling 400 spesidaler i året, mot at han simpelthen overtok alt ansvar for tjenesten, inkludert løpende inntekter og utgifter. Til gjengjeld kunne ikke Elling si opp avtalen, så lenge Nisson overholdt sine forpliktelser. Avtalen ble kunngjort på bytinget, og kommunen hadde ingen innsigelser på den. Men det var fremdeles Elling som var kommunens kontraktspartner, og som måtte svare for eventuelle klager.

Og det var betydelig misnøye med feiertjenesten blant byens borgere. I mars 1828 skrev borgerrepresentantene et brev til magistraten der de påpekte at den ene svennen som feierinspektøren holdt seg med, ikke kunne rekke over hele byen, og at feierdrengene ikke var gode nok. De innstilte derfor på at inspektøren måtte pålegges å skaffe seg en feiersvenn til.

Den kommunale brannkommisjonen var imidlertid skeptisk til at dette var mulig, siden Elling hadde en kontraktsmessig forpliktelse til bare en svenn. De to borgerrepresentantene i kommisjonen, Jacob Bølling og Niels Rosenberg, tok dissens og skrev en rasende uttalelse. De påpekte at «den saakaldte Feierinspecteur her i Byen ikke selv har lært noget af det arbeide han forestaar og kan saaledes ei heller lære sine Feierdrenge noget». De to representantene karakteriserte ellers drengene som «uduelige og ligegyldige», og forlangte at Elling måtte skaffe seg en ekstra svenn.

Elling grep selvfølgelig halmstrået som han hadde fått fra brannkommisjonens flertall og erklærte at et pålegg om en ekstra svenn ikke hadde hjemmel i avtalen, så det kunne ikke pålegges ham «uden Godtgjørelse».

Underveis i denne brevvekslingen, som vi finner i Byarkivets kjeller, så feiersvennen Johan Friederich Müller sitt snitt til å henvende seg til magistraten. Han var tysk og var blitt hentet til Christiania av feierinspektørfullmektigen Daniel Nisson i november 1827. Han påpekte at Norges hovedstad manglet det som «enhver Stad af Betydenhed» i Europa hadde: «…en Mand nemlig, der har lært den anerkjendte første og hæderligste Profession, den med Mod, ja endog med Risico paa Helbred og Liv – næst Guds Hjælp – at afværge og med Kraft modstaae Ildens som oftest sørgelige Virkninger, og som saadan værne om Indvaanernes Sikkerhed.» Tilfeldigvis kunne Müller fortelle at han «gjennem flere Lande og Stæder i Europa hæderligen er vorden erkjendt som den Mand, der forstaaer til Grunden det Fag, hvorfor jeg har opoffret mig».

«…endog med Risico paa Helbred og Liv…»

Han skrev ellers at han under sin tid i Christiania hadde «følt Afsavnet af den Mand, der i Farens Øieblik kunde giøre mig, som Underordnet, de fornødne Forholdsregler og Ordres». Han kunne fortelle om «Saar paa mit Legeme» fordi han var blitt nødt til å «handle uden Ordre». Han hadde også forsøkt å lære opp feierdrengene, men var blitt møtt med motstand: «De have nederdrægtigen truet og gjort Mine til at sætte mig Skraben i Hovedet.»

Men alt var de overordnedes skyld: «Min mildeste Fortolkning bliver i denne Henseende, at min foresatte Inspecteur eller hans Fuldmægtig ei forstaaer sin Dont.» Han ba derfor magistraten om å bli innvilget borgerrettigheter som «priviligeret Skorsteensfeiermester for den vordende Slotsbygning og for Hovedstaden Christiania».

To sinte feiersvenner dytter feierinspektøren inn i pipa. (Arbeiderforeningernes Blad 1850)

Elling, som magistraten hadde bedt om en kommentar, lente seg på sin fullmektig Nisson, som var meget kritisk til Müllers ønske: Først og fremst fordi det ville være betenkelig å ansette «een omreysende Feiersvend til Mester, da saadane Person er vant til frie Levnet». Slike folk kunne plutselig reise videre etter bare 2-3 uker, og det kunne han også se av «bemeldte Møllers Reyse eller Vandrings Bog, at han ligeledes har vandret omkring fra en Bye til anden». Slike personer ville ikke kunne «værne om Indvaanernes Sikkerhed», mente Nisson. Han syntes ellers at skorsteinsfeiing aldeles ikke besto i «nogen Kunst, men meere i Øvelse, og ved at bestige Skorsteener paa en let maade».

Så beskyldte han Müller for å skjenke drengene brennevin. Det var han som hadde truet dem «med en svær Skrabe i Haanden», ikke omvendt. Skaden som Müller klaget over, avfeide Nisson som «et lide ubetydelig Saar paa Haanden, og som enhver Feier kan være udsadt for ved uforsigtighed». I det hele tatt var Nisson misfornøyd med Müller, og var usikker på om han ville forlenge kontrakten utover den neste måneden. Flere branner var oppstått etter at Müller hadde feiet, fordi han ikke var «så bevant med Kakkelovners Renovation», menter Nisson.

Nissons brev gikk via Elling, som mer enn antydet at noen andre sto bak Müllers brev, og at «Müller, eller maaske rettere hans Andragendes Conçipist, nok ikke har ladet det være sig saa meget om at gjøre, hva der blev skrevet, som at raabe brav høit».[1]På moderne norsk: Snakke i store bokstaver

Magistraten valgte åpenbart å stole mest på Elling og Nisson, for de skrev raskt til Müller at hans søknad «ikke for Tiden kan indvilges». Müller reiste trolig fra Christiania snart etter, og vi finner ham igjen i kirkebøkene som fadder og feiermester i Larvik fra 1837, etter hvert under navnet Møller.

Forholdet mellom de to kumpanene Elling og Nisson skar seg åpenbart, for i slutten av desember 1831 kunngjør Elling at hans nye fullmektig er «Hr. Lensmand And. Tøstie» i stedet for Nisson. To dager etter slo Nisson tilbake og gjorde oppmerksom på at hans kontrakt var uoppsigelig, og at den nyskilte Elling hadde overdratt Nissons innbetalinger til sin ekskone – hvilket Nisson hadde overholdt etter «Rede og Rigtighed». Han anmodet derfor byens innbyggere fremdeles «at henvende sig til mig, som Bestyrer af Feier-Inspectoratet».

Elling kapitulerte umiddelbart og rykket inn en ny annonse om at Nisson fremdeles var hans fullmektig – «Hvilket herved offentligen tilkjendegives».

Her slutter denne episoden av Christianias feierhistorie. Men det kommer mer!

-gb-

References

References
1 På moderne norsk: Snakke i store bokstaver