For hundre år siden smalt det rundt ørene på direktør Jens Thiis ved Nasjonalgalleriet. Han hadde gjort et kupp – trodde han – da han kom over to gotiske skulpturhoder i Paris som han tok med hjem til Oslo. Først ble det jubel. Så ble det bråk.
«Nationalgalleriet har erhvervet to pragtfulle gotiske skulpturarbeider», skrev Dagbladet i sitt førstesideoppslag 9. desember 1924. Men direktør Jens Thiis fikk ikke hvile på laurbærene lenge før det braket løs. 30. januar ble bomben detonert i Tidens Tegns kveldsutgave – Oslo Aftenavis: «Er Nationalgalleriets to nyindkjøbte gotiske hoder ikke ekte?» Avisen siterte den på dette tidspunkt svært kjente billedhugger og professor Wilhelm Rasmussen[1]Det hviler et glemselsens slør over Wilhelm Rasmussen etter at han ble en aktiv deltaker i Nasjonal samling og rakk å fullføre det såkalte «NS-monumentet» på Stiklestad før krigen tok slutt. … Continue reading, som mente at «i kunsterkretser tales der meget om at de kan være falske». Lenger enn dette gikk ikke Rasmussen og hans allierte, professor Samson Eitrem, i denne omgang, men nå var manesjen åpnet og deltakere og publikum flokket til. I første omgang slo Thiis tilbake og erklærte at de gotiske hodene selvfølgelig var ekte: «De kan da skjønne at jeg kjøper ikke falske skulpturer. Men der finnes jo alltid nok av pak som laver ondsindede rygter»
Rasmussen og Eitrem var medlemmer av Nasjonalgalleriets innkjøpskomite, og mente at Thiis hadde handlet overilt uten å rådføre seg tilstrekkelig med dem. Men først 7. januar gikk Rasmussen ut i mediene med en tydelig erklæring om at han mente at hodene var falske. Thiis’ begrunnelse for kjøpet var ukyndig og uvederheftig, mente Rasmussen.
Det skal sies at Thiis ikke bidro til å holde temperaturen nede i sitt tilsvar: «Endelig er reven røkt ut av sin hule! De sleipe og omgaaende antydninger har maattet ta fast form og de lenge forberedte anslag er gaatt over til angrep med grove beskyldninger og skjeldsord.»
Slik fortsatte det i månedsvis med mer eller mindre velbegrunnede påstander og insinuasjoner, der de fleste i hovedstadens kunstmiljø hadde sterke oppfatninger. Den dynamiske, men egenrådige Jens Thiis var heller ikke uten støttespillere. Kjente navn, med større eller mindre kunstfaglig tyngde, undertegnet et opprop for Thiis, deriblant Arnstein Arneberg, Harriet Backer, Olaf Bull, Harry Fett, Knut Hamsun, Jean Heiberg, Christian Krohg, Edvard Munch, Henrik Sørensen, Gustav Vigeland og Herman Wildenvey.
Ifølge Thiis var begge hodene laget på 1100-tallet, men allehånde alternativer ble presentert: At de var av nyere dato, men likevel ekte i den forstand at de var fra 15- eller 1600-tallet; at det ene var ekte, men det andre ikke; eller at de simpelthen var produsert ved en moderne «antikkfabrikk», slik arkitekten og bymuseets stifter, Fritz Holland, hevdet: «Ti, at stenhoderne ikke bare er uekte, men ret og slet, temmelig daarlig fabrikerte efterligninger, det kan man ikke være det ringeste i tvil om.»
Debatten spredte seg etter hvert til en annen arena, nemlig det kjemiske ekspertmiljøet, der krangelen handlet om hvorvidt det var mulig, og i så fall med hvilke metoder, man kunne si noe om hodenes ekthet. På toppen av det hele gikk de to fremste kamphanene, Thiis og Rasmussen, til injuriesak mot hverandre.
Til slutt ble de to hodene sendt til vurdering hos anerkjente eksperter i London, som konkluderte med at det ene hodet var fra 1300-tallet og det andre muligens fra 14- eller 1500-tallet.
I dag hviler de to hodene trygt i Nasjonalmuseets magasin, og det foreligger for øyeblikket ingen planer om å hente dem fram igjen med det første.
-gb-
References
| ↑1 | Det hviler et glemselsens slør over Wilhelm Rasmussen etter at han ble en aktiv deltaker i Nasjonal samling og rakk å fullføre det såkalte «NS-monumentet» på Stiklestad før krigen tok slutt. Han har imidlertid også laget statuen av Olav Tryggvason i Trondheim. |
|---|
