Noen knuste vindusruter i Frognerveien kunne lett blitt en storpolitisk krise om ikke statsminister Georg Sibbern og førsteminister Frederik Stang hadde tatt forsiktige grep i kulissene. Men burde det være tillatt å spille Marseillaisen i sentrum av byen?
Det var i august 1870 at denne krisen var under oppseiling. Den hang selvfølgelig sammen med krigen mellom Frankrike og det nordtyske forbund, en krig som ganske raskt gikk galt for franskmennene, til tross for at det var de som hadde erklært den. I Christiania var imidlertid stemningen massivt anti-tysk, en etterdønning av den slesvigske krig, der danskene tapte og Christiania demonstrativt navnga to gater og en plass etter nordmenn som tidligere hadde kjempet i dansk tjeneste (Helgesen, Schleppegrell og Olaf Rye). Den tyske fremmarsjen i Lorraine vakte derfor sterke reaksjoner i byen.
Det fantes imidlertid innbyggere i Christiania som var tyske – og som hadde et annet syn på saken. Under sin feiring hadde de «maaske været lidt uforsigtige i sine Glædesytringer», som det het i Dagbladet, og dermed var gateopptøyene i gang. I første omgang gikk det ut over bakermester Johannes Schrøder fra Holstein. Han bodde i Øvre Slottsgate 7: «En talrig Hob af til dels velklædt Pøbel opfyldte igaaraftes Gaden udenfor den omtalte Borgers Bolig og tilkjendegav ham sit Mishag ved Piben og allehaande Raab», skrev Morgenbladet. Ikke alle fremmøtte var fullt orientert om saksforholdet; en demonstrant protesterte fordi han mente at Schrøder hadde nektet å selge franskbrød.
Kvelden etter var det papirhandleren Friedrich Berghaus som kom i skuddlinjen. Han bodde i Punchebollen i Frognerveien, og dit hadde en skokk med aksjonister – «væsentlig bestaaende af Skøiergutter», ifølge Dagbladet – funnet veien for å knuse ruter. Etter hvert rykket det ut en politistyrke fra byens politikammer, men da de kom fram, var oppstyret over.
Det er her den storpolitiske dimensjonen begynner. Berghaus syntes ikke han hadde fått tilstrekkelig oppmerksomhet og forståelse hos det lokale politiet – hvilket hadde å gjøre med at Frognerveien ikke lå under jurisdiksjonen til Christianias politimester – ei heller hos den stedlige nordtyske konsul, som var nordmannen Jacob Dybwad, så han pakket kofferten og reiste til Stockholm, der han aktet å ta saken opp med den nordtyske gesandt, baron von Richthofen. Herfra kan vi følge utviklingen gjennom korrespondansen mellom statsminister Georg Sibbern, som satt i Stockholm, og den norske regjeringens formann, Frederik Stang, som bodde i Christiania.
Overfor den svenske utenriksministeren, grev Carl Wachtmeister, hadde baron-gesandten gitt uttrykk for en forventning om at de skyldige skulle bli straffet. I motsatt fall ville saken «kunne blive Gjenstand for skriftlig Reclamation», skrev Sibbern. Von Richthofen hadde også klaget over at militærmusikken i Christiania jevnlig spilte Marseillaisen[1]hør Mireille Mathieus legendariske tolkning!.
Den forsiktige Sibbern bemerket i brevet at det kunne være lurt at «neutrale Folk iagttage et vist Maadehold i Stemningen», og at militærmusikken kanskje «ved Paraden skulde kunde undladet at spille Marseillaisen til Publicums Divertissement».
Senere hadde Berghaus kommet direkte til Sibbern, hvilket Sibbern forteller om i et nytt brev til Stang. Sibbern hadde gjort Berghaus oppmerksom på at nå – som norsk borger – «var hans retslige Forbindelse med Tydskland ophørt», og at han følgelig måtte forholde seg til norske myndigheter om han hadde noe å klage over. For øvrig hadde Berghaus gitt inntrykk av å være «til Natur og Væsen determineret, og hvad jeg skulde ville kalde en paagaaende Mand».
Frederik Stang hadde åpenbart ikke Sibberns milde tålmodighet, og hadde skriblet et par bemerkninger på Sibberns første brev, blant annet: «Skal være en Sqvradroneur[2]ordgyter, en pralende person og stormundet Mand». Til Sibbern skrev han at Berghaus burde «pakke sig hjem fra Stokholm» og at han kunne «vandre ud til sit oprindelige Fædreland» om han ikke var tilfreds med den beskyttelse han fikk i Norge. Dessuten ville han gjerne tilføye at «Herr Berghaus her er en formedelst sin Sqvadronage og Storsnudethed ilde anseet Mand». Men ingen kunne gjøre noe med at Berghaus «reiser som en Nar til Stokholm», skrev Stang.
Stang og Sibbern var enige om at saken måtte behandles med den ytterste diskresjon. De ville gjerne straffe ruteknuserne, men de ønsket ikke at tyskerne skulle oppfatte det slik at deres klager i Stockholm hadde hatt noen som helst effekt. Derfor var det heller ikke aktuelt å henvende seg direkte til han som hadde politiansvaret i Frognerveien, nemlig den kontroversielle fogden i Aker, Peter Eger – som Oslohistories lesere husker som den som oppfordret til sivil ulydighet mot utbyggingen av Drammenbanen.
Eger var ikke til å stole på, mente Stang: «Han er ikke en Mand af den Beskaffenhed, at det er trygt at henvende sig i nogen confidentiel Form til ham». Derimot hadde justisminister Meldahl «i Stilhed forvisset sig om» at Christiania-politiet hadde gjort jobben sin og sendt en liste over gjerningsmennene over til Aker-fogden.
Stang var også av den oppfatning at det var umulig å legge begrensninger på avspilling av Marseillaisen, fordi det lett ville komme ut, og hvis folk begynte å tro at det skjedde fordi Berghaus hadde vært i Stockholm, «ja da skulde der blive Hurlumhei!»
Det var 2. brigades musikkorps, under ledelse av Paolo Sperati, som sto for musikken på lyststedet Klingenberg. Tidlig i august hadde dirigenten unnslått seg med at Frankrike først måtte vinne noen slag før han fant grunn til å spille Marseillaisen, men han kom raskt på bedre tanker. På den neste konserten hadde han ikke bare oppført Marseillaisen på programmet, men «under Publikums stormende Bifald atter og atter gjentog den afvexlende med norske og danske Fædrelandssange».
Herrene Stang og Sibbern trøstet seg imidlertid med – etter at Stang hadde gjort undersøkelser i marken – at militærmusikken angivelig spilte en annen komposisjon like hyppig som Marseillaisen, nemlig «en yndet Tydsk Melodie»: Dessauermarsjen. Faktisk var den siste nå den mest spilte, skrev Stang, som mente at det måtte komme av at «man har tudet sig træt paa Marseillaisen».
Det er mulig at Stangs oppfatning bærer preg av litt ønsketenkning, for i avisene finner vi ingen spor av den tyske krigsmarsjen.
-gb-
