I 1865 braket to av byens orkesterledere sammen i en kamp om konserter og musikere. Hoffsjefen bidro til konflikten, og nede i Studenterlunden forsøkte restauratør Julius Fritzner å balansere slik at han fortsatt kunne tjene litt penger på ølsalget.
De militære styrker holdt seg med to musikkorps i hovedstaden, men det er synd å si at de var særlig samkjørte. På et tidspunkt oppsto en besynderlig krangel om hvilket av dem som skulle ta seg av de populære friluftskonsertene i Slottsparken og Studenterlunden – og de to dirigentene, Iver Moe og Paolo Sperati, kranglet åpenlyst i avisene.
Iver Moe, som var dirigent for Artillerimusikken, hadde fått eksklusiv tillatelse av hoffsjefen til å holde friluftskonserter i Slottsparken. Eller hadde han det? Aftenbladet brakte en gjennomgang av korrespondansen fra slottsforvalteren, som åpenbart hadde fått i oppdrag å bringe alskens gode og dårlige nyheter fra hoffet. I løpet av ti dager i månedsskiftet mai/juni kom det ikke mindre enn fem forskjellige beskjeder om at Artillerimusikken kunne holde eller ikke holde konserter, og det må ha gått aldeles rundt for den arme dirigent Moe.
Som det ikke var nok, hadde Moe også konkurranse fra den karismatiske og populære Paolo Sperati, som ledet 2. brigades korps, også kalt Jegerkorpset eller simpelthen Speratimusikken. Nokså snart etter at Moe hadde lansert sine konserter i Slottsparken, startet Sperati med sine opptredener både i Slottsparken og i Studenterlunden.
I august hadde Moe fått nok av konkurransen og rykket ut i Morgenbladet. Han beklaget seg over at han etter mye strev endelig hadde fått «Slotsbestyrelsens Tilladelse» til å disponere Studenterlunden flere ganger i uka, dessuten tirsdager på slottsplenen – «efterat der var given Hr. Sperati fuld anledning til at istandbringe Parkmusik, om han den gang hadde villet og kunnet».
Men så hadde Sperati plutselig annonsert for en konsert i Studenterlunden, på samme tidspunkt som Moe skulle ha en av sine arrangementer.
Attpåtil hadde Sperati – ifølge Moe – ikke hatt nok musikere i staben, slik at han hadde «lokket nogle af mine Folk til at assistere sig». Dermed ble «Artillerimusikens Forpligtelser saa at sige umuliggjorte». I stedet for å stå på sin rett, hadde han heller avlyst sin konsert, skrev Moe.
Sperati slo straks tilbake og karakteriserte Moes inlegg som «et komplet Væv af Usandheder».
Ifølge Sperati var det en av Moes «Musici» som hadde kontaktet ham for å få lov til å spille i orkesteret hans denne fredagen, fordi Artillerimusikken var beordret til Gardermoen. Så ble det kontrabeskjed, og Sperati ville selvfølgelig ikke stå i veien for Moes planlagte konsert.
Men Julius Fritzner, som tjente penger på ølsalget under de godt besøkte konsertene i Studenterlunden, hadde ifølge Sperati «kommen overens med Moe om, at denne mod en Erstatning af 5 Spd. afstod fra sit Forsæt, og at Studenterlunden saaledes var disponibel for mig».
Moe ga seg imidlertid ikke, og viste til at han satt med en skriftlig erklæring fra fem av de som var bedt om å spille hos Sperati, og at det var en viss «trompeter Lyngaas» som på Speratis vegne hadde forsøkt å verve dem.
Dette kunne rimeligvis ikke trompeter Nils Lyngaas, bosatt i Engens gate, ha sittende på seg. Han viser til «Skriftvexelen» mellom Moe og Sperati, og beklaget seg over at Moe hadde blandet ham inn i konflikten. Det tydet ikke akkurat på «en saadan Nobelhed i Karakter» som man skulle forvente av Moe.
Også Lyngaas hadde liggende en skriftlig erklæring – fra «4 af Artillerimusikens Medlemmer, om at de hadde anmodet mig, ikke omvendt». Følgelig tok Moe feil når han fremstilte Lyngaas «som Intriguanten inden Musikkoret, Opvigleren, Speratis Agent».
Av innleggene til Moe og Lyngaas skinner det gjennom at det ligger en større konflikt bak det inntrufne, og at det antagelig dreier seg om penger. Militærmusikerne var dårlig betalt og var helt avhengige av ekstra oppdrag. Parkkonsertene var et kjærkomment bidrag til familieøkonomien. Det kan se ut som om Speratis konserter ga bedre inntekter enn det Moe kunne tilby.
Mens Iver Moe er en nokså diffus skikkelse i norsk musikkhistorie, er Paolo Sperati et navn som går igjen. Da han kom til Norge i 1849, 28 år gammel, hadde han allerede en imponerende karriere bak seg som musiker. I Christiania ble han raskt engasjert som kapellmester ved Christiania Theater, i tillegg til at han var høyt og lavt som kordirigent og organist. Fra 1854 ledet han 2. brigades musikkorps.
-gb-
