Karl Johans bursdag var en stor begivenhet og ble feiret over hele byen. Men i 1832 var den lokalpolitiske situasjonen så tilspisset at markeringen ble overskygget av motsetningene mellom de ulike borgerklassene.
Det offentlige programmet ble gjennomført etter planen. Dagen ble som vanlig markert med militær parade og salutt fra festningen. I stortingssalen holdt universitetslektor Ulrik Motzfeldt «en latinsk Tale over Friheden». Rigstidende kunne melde at «om Aftenen vare Autoriteterne og andre Indbudne samlede til Bal og Souper hos den Norske Regjerings første Medlem, Hr. Statsraad Collett».
Også de fattige fikk sitt: Hele 1736 «Fattige og Huusarme» i Christiania og 750 i forstedene ble bespist med «et godt og fuldstændigt Middagsmaaltid og dertil en Portion Caffe», noe som ble behørig kvittert ut av forstanderne som formidlet «de Fattiges hjerteligste Taksigelse».
Ute i byen moret folk seg på ulike måter. «I forskellige Selskaber fandt høitidelige Middagsmaaltider Sted, og om Aftenen vare alle offentlige og endeel private Bygninger illuminerede.» I Vaterland arrangerte madame Grue ball «for borgerlige Familier og de, der lige med dem kan ansees». Også i byens foreninger ble dagen feiret, og særlig i ett tilfelle gikk begivenheten ingenlunde upåtalt hen.
Et av disse selskapene besto av «omtrent 150 Borgere og Borgerinder», og en av dem hadde sørget for å sende et hyggelig lite referat til Morgenbladet. Selskapet fant sted hos slakter Norbye i Lakkegaten – han er i dag mest kjent som opphavet til Norbygata. Ifølge referatet ble kongens skål utbrakt «med megen Enthusiasme» før man sang en sang som selveste Henrik Anker Bjerregaard hadde diktet til dagens høytidelighet. Referenten kunne også litt stolt fortelle at «Selskabet hadde i sin Midte en af Landets Patrioter og i sin Kreds særdeles agtet Embedsmand» – og at festen ikke ble oppløst før klokken åtte om morgenen.
Men allerede et par dager senere kom en ironisk betraktning fra en innsender som mente å vite at referatet var ufullstendig. Inseratet må ses på bakgrunn av håndverkernes og marketenternes målrettede aksjon for flere plasser blant byens borgerrepresentanter, noe de hadde lyktes med på bekostning av kjøpmennenes representasjon.
Ifølge innsenderen var de tre «yngste eligerede Mænd»– altså de nokså nyvalgte håndverkerne Niels Ytteborg og Christopher Thinn, samt marketenteren Erik Sætrand – vertskap for festen, som hadde gått temmelig hardt for seg. Faktisk hadde 40 av gjestene holdt det gående over natta og ikke gitt seg før de hadde fått middag hos Norbye kvelden etter. Flertallet i selskapet hadde vært håndverkere, mens marketenterne og borgertamburene hadde gått på ballet for borgerlige familier som madame Grue hadde arrangert på Vaterland. Men skal vi tro innsenderen, festet marketenter Sætrand sammen med håndverkerne.
Innsenderen gir et interessant innblikk i den lille byens politiske organisasjonsliv, riktignok sterkt farget av eget ståsted.
For det første mente han at selskapene var et uttrykk for at håndverkerne og marketenternes økonomi åpenbart var i oppblomstring, siden de kunne holde fest – mens kjøpmennenes klubber ikke hadde råd til «festlige Maaltider».
Faktisk hadde håndverkere og markententere nylig dannet to nye klubber, den ene hos tobakkspinner Olsen, som til og med kunne friste med biljard, og den andre, det såkalte Borgersamfundet, hos snekker Gornitzka. Innsenderen mer enn antydet at klubbenes egentlige formål var å organisere «en politisk Tendents» for å avtale hvem som skulle velges til ligningsmenn og hvordan skattebyrden i større grad kunne legges på kjøpmennene.
Ifølge innsenderen var planen å organisere «virkelige politiske Klubber, for at faae en Indflydelse paa Storthingsvalget» som skulle holdes høsten etter. Innsenderen håpet at flertallet av byes innbyggere ville sørge for å velge «duelige og retskafne Valgmænd» som ikke ville la seg forlede av «visse forfængelige Personer».
Innsenderen gjorde seg også munter over at det kunne gå hardt for seg i klubbene, og påsto at en «stakkels Barbeer i Klubben hos Gornitzka skal have faaet jammerlige Prygl».
Et par dager senere rykket barberer C. Christensen for sikkerhets skyld ut i Morgenbladet: «Da jeg er Medlem af Klubben Borgersamfundet, bekjendtgjør jeg herved, at jeg ikke har faaet Prygl.»
Det kom raskt svar også fra en av de tilstedeværende hos slakter Norbye, som gikk i rette med innsenderen, som umulig kunne være patriot – «thi ingen Normand, som føler for sit Fædreneland, kan misbillige at hans Medborgere give deres Glæde Rum paa Kongens Festdag». Og dersom innsenderen trodde «at det kun er Embedsmænd, Kjøbmænd og andre saakaldte fornemme Personer, som kunne feire Kongens Geburtstag og gaae i Klubber, saa kan han vel ikke være opdragen i dette Aarhundredes Aand.»
-gb-
