I slutten av oktober 1834 ble den rømte mestertyven Ole Høiland observert på Grønland utenfor sentrum. Politimester Andreas Richter iverksatte forhør, og pilen pekte ganske raskt på ekteparet Andreas og Agnethe Berg som et mulig vertskap der de bodde i Grønlandsleiret.
Eller som det het i politimesterens forhørsprotokoll: «Livsslave Ole Pedersen Høyland, der er rømt fra Agershuus Fæstning, skulde have været paa Grønland og opholdt sig hos en der boende Høker Andreas Berg». Richter var neppe overrasket, for allerede i juli hadde han forhørt ekteparet om en mulig forbindelse med Høiland og hvorvidt Andreas, som også jobbet i festningens bakeri, hadde hjulpet Høiland til å flykte i juni.[1]SAO/A-10691/K/Kb/L0183
Familien Berg bodde i matrikkelnummer 112, altså det som nå ville vært Grønlandsleiret 30, rett ved siden av det gamle, røde «plakathuset». Det var en stor gård, eid av kjøpmannen Frans Bruun, som stadig annonserte den til salgs. Derfor vet vi at den inneholdt «5 panelede Værelser, hvori 4 Kakelovne, samt Kjøkken; en Sidebygning, hvori 6 Værelser med 6 Kakkelovne, Bryggerhuus med Bagerovn, samt de fornødne Udhuse». Vinteren 1834 ble den kjøpt av den geskjeftige tollbetjenten John Bakke i Gamlebyen, som averterte i juli: «Min Gaard paa Leret, som Høker Andreas Berg i flere Aar har beboet, er nu at faae tilleie». Kanskje greide ikke Berg å betale leien, kanskje hadde han hatt andre planer – det vet vi ikke. I tillegg til familien Berg bodde det fire andre familier i gården, i alt 18 personer.[2]Det var i denne gården Josephine Thrane bodde i 1850-årene.
Forhørene levner ingen tvil om at det var Ole Høiland som var blitt sett i nabolaget, samtidig som vi får et brutalt bilde av de sosiale forholdene på Grønland anno 1834. Ikke bare får vi vite at vitnet Christian Ingebrigtsen Hage møtte i retten «i beskjænket Tilstand og udviste en høist uanstendig Opførsel med Sværgen og Banden», men vi får også rullet opp bakteppet for Andreas Bergs mystiske dødsfall noen dager senere.
Avhøret av ekteparet, sønnen Carl Christian og naboene avdekker en tragisk historie om fyll, vold og grov kjeftbruk. Både høker Berg og Carl Christian (16) skal stadig ha vært «beskjænkede», Agnethe ble slått både av mannen og sønnen, mannen og sønnen slo hverandre, og begge beskyldte Agnethe for «at have horet med Ole Høiland». Men alle nektet for selv å kjenne noe til Høiland.
Politimesteren rekker å ta ut en tiltale mot far og sønn for grov mishandling før Andreas dør under mystiske omstendigheter 26. november. Deretter blir Agnethe tiltalt for å ha tatt livet av ham med rottegift.
Noen uker senere, i nyttårshelgen, begår Ole Høiland sitt berømte bankran, der han dirker seg inn i hvelvet i den nye bygningen til Norges Bank og kommer unna med 64.000 spesidaler – en enorm sum, tilsvarende 22 millioner kroner i dagens verdi. Ganske snart er politiet på jakt etter ham, og de legger først veien til Grønland, der de igjen får vite at Høiland er sett i nærheten av enkefru Bergs hus. De undersøker flere hus og ransaker folk på maskeradeballene som det nå er sesong for. Ryktene går. Blant annet må kjøpmann Niels Thomassen rykke ut i Morgenbladet for å avvise «det Rygte i Byen, at jeg, maskeret, skulde været funden af Politiet i disse Dage hos Madame Berg paa Grønland, saa erklæres herved, at jeg aldrig, hverken maskeret eller umaskeret, har været i Madame Bergs Huus».
Hjemme hos Agnethe Bergs mor blir det funnet en pakke med nesten 1300 spesidaler som hun har fått av datteren. Agnethe blånekter imidlertid, og sier at «Ole Høiland aldrig har været i hendes Huus, ligesom hun heller ikke har modtaget Penge af hand».
Mens disse forhørene pågikk, kom saken mot Andreas og Carl Christian opp for retten. Andreas var blitt tiltalt for “tyrannisk og uchristelig” behandling av sin kone, formelt sett en alvorlig forbrytelse som kunne straffes med hjemmel i Christian Vs “norske lov” fra 1685. Fremdeles – 20 år etter 1814 – måtte Norge holde seg med nærmest antikvariske straffelovsbestemmelser i påvente av at Stortinget skulle få ferdig ny lovgivning, riktignok med noen justeringer.
Men Andreas var jo allerede død, så sønnen satt alene på tiltalebenken tiltalt for vold mot foreldrene og dessuten for at han hadde skjelt ut moren på det groveste.
Også dette var strengt forbudt. I den gamle loven het det: «Bander nogen sine Forældre, eller dennem Ubluelig tiltaler, eller paataler paa Ære og Lempe, miste Arv, og straffis med Jern og Arbejd paa Bremmerholm». Å sende noen i et dansk fengsel var ikke lenger aktuelt, så nærmeste norske festning fikk duge. Og hvis man slo foreldrene sine – «da er det Halsløs Gierning» – altså dødsstraff.
Dødsstraff var ikke lenger så populært – og dessuten hadde faren slått først, så i ekstraretten slapp Carl Christian med livstid for utskjellingen. Deretter frifant Høyesterett ham for det hele – men det tok ikke mange månedene før Høyesterett dømte ham til et år på tukthuset for tyveri, og lakonisk noterte at 20-åringen hadde «et yderst slet Rygte».
I april 1835 kommer så saken mot Agnethe opp. Vi finner rettsprotokollene på Riksarkivets nettsider – i alt 28 rettsmøter gjennom 16 måneder. Her kan vi lese side opp og side ned om hvem som var inne i sykeværelset til Andreas på hvilke tidspunkter, og om når den avdøde høkeren hadde fått noe å drikke – så det var åpenbart ikke lett å kunne påvise noe klart tidspunkt for når et eventuelt giftmord hadde funnet sted. Naboen Johannes Larsen erklærte imidlertid i retten at det var en kjent sak at madame Berg hadde et ufordelaktig rykte.
En del av aktoratets sak handlet om å koble Ole Høiland til dødsfallet. Kunne en mulig forbindelse mellom madame Berg og Høiland være et motiv? Høiland var blitt buret inne igjen bare tre uker etter ranet. Først forsøkte man å få ham transportert til rettslokalet i Gamlebyen for “at examineres og confronteres med Tiltalte”, men kommandantskapet på festningen hadde avslått forespørselen på grunn av rømningsfaren. I stedet måtte hele retten begi seg til festningen for å treffe Høiland der, i august 1835.
Der begynte man med å forhøre Ragnilde Christiansdatter, som var gift med en av de andre tiltalte i bankransaken mot Ole Høiland – Ole Vidste. Det var hos familien Vidste ved Torshov at Høiland hadde oppholdt seg i ukene før bankranet. Ragnilde mente å ha hørt Høiland omtale Agnethe Berg som et “samvittighetsløst menneske”.
Men da Ole Høiland ble hentet fram, var han lite meddelsom. Han ble framstilt slik han vanligvis hadde det som “livsslave”, altså med lenker rundt armer og bein og rundt halsen også – og de kunne ikke tas av “uden betydelig Vanskelighed”. Han benektet ethvert bekjentskap med Agnethe Berg: Han hadde “aldrig talt med Madam Berg eller havt det mindste Samquæm med hende, ligesaalidt som han har ligget i Bergs Huus eller hørt denne eller nogen Anden brugte Udtryk som kunde føre til nogensomhelst Oplysning i denne Sag”.
Dette var kjente toner fra Høiland; også andre vitner skal han ha forsøkt å beskytte. Senere på høsten kom det imidlertid for en dag at Agnethe via en av fangevokterne hadde tatt kontakt med Høiland for å be om penger. Fangevokteren hadde imidlertid varslet sine foresatte, som sørget for at den videre korrespondansen ble overvåket, og politiet fant en god del penger som var nedgravd ved Grefsenåsen.
Nå raknet det åpenbart for Høiland, og i november 1835 lot han seg avhøre igjen, tilsynelatende på eget initiativ.[3]SAO/A-10691/K/Kb/L0184 Han forklarte at han etter flukten i juni 1834 hadde dratt «samme Aften ud til Høker Andreas Berg og opholdt sig hos denne – som Deponenten[4]vitnet formoder, med Konens Vidende – et Døgn, idet han laae skjult paa et Loft i Gaarden».
Så hadde han etter å ha vært på reisefot kommet tilbake til høkerfamilien om høsten «og talte da selv med Bergs Kone, Agnethe Berg, der tillige med Manden skjulte ham i Huset, hvor han ogsaa samme aften opholdt sig, forinden Banktyveriet blev begaaet». Også etter høkerens død «besøgte Deponenten saaledes et par Gange Agnethe Berg» Hun visste hvem han var og «kaldte ham ved sit rette Navn».
Etter dette forhøret forsøkte Høiland å ta livet av seg ved å kutte seg i halsen med en barberkniv, men uten å lykkes.
I august 1836 falt dommen i giftsaken. Agnethe ble frifunnet for drap, men ble dømt til bøter for skjødesløs omgang med gift. Et par måneder senere fikk hun altså et år på tukthuset for å ha hjulpet Ole Høiland. Det ble også dokumentert at Andreas Berg på et tidspunkt hadde reist til Sørlandet for å hente penger som Høiland hadde gjemt.
Det er ingen tvil om Ole Høiland og Agnethe Berg kjente hverandre – men hvor godt, det har vi ingen dokumentasjon for. Noen tiår etter Høilands eskapader ble det skrevet et par røverromaner om ham, der det blant annet ble påstått at han og Agnethe flyktet sammen, og at Høiland til og med skulle ha brutt seg inn (!) på festningen for å fortelle Andreas Berg at han aktet å gjøre dette. Det er åpenbart at ikke noe av dette er sant, men dessverre har slike eventyrlige episoder fått leve videre, også i digitale oppslagsverk.
—
Ps.
Etter å ha sonet tukthusdommen, slo Agnethe seg sammen med den mye yngre glassarbeideren Johan Gabriel Johannesen. Sammen ledet de en bande som drev med klassisk bondefangeri ute i Fjerdingen. Sommeren 1838 var Ole Johansen Heramb det utpekte offer. Ifølge referatet fra den påfølgende høyesterettsdommen var han blitt geleidet til Fjerdingen «hvor der opholdt sig tvende løse Fruentimmer» som han var blitt lovet «Anviisning» på. Det ene fulgte det andre, bonden ble full og sovnet og våknet igjen med tom lommebok. Johan Gabriel og Agnethe ble begge dømt til to års fengsel – han på festningen, hun på tukthuset.
Men da de slapp ut igjen, fant de på nytt sammen og giftet seg i 1843. Pussig nok hadde brudgommen og Agnethes sønn Carl Christian stått til konfirmasjon sammen i januar 1832. Vi finner dem som nummer 5 og 6 i kirkeboka.
I 1861 døde Agnethe Berg av vattersott, 63 år gammel.
-gb-
