Den store restaurantrevolusjonen

I 1840 inntraff det en revolusjon i Christianias restaurantbransje. To «entreprenante» herrer, Hans Johan Lorange og Jacob Sanne, entret scenen og skapte flere gode, gøyale og trivelige serveringssteder – noe helt annet enn de søvnige konditoriene og lugubre marketentersjappene som folk var vant til.

Det var Lorange som trakk det i gang. Han var oppvokst i Danmark og kom til Christiania på vårparten 1838 etter å ha vært reisende trelastagent. Tilsynelatende uten noen erfaring fra bransjen fikk han bevilling til å drive et serveringssted på Dronningberget på Bygdøy etter at kongen hadde kjøpt området og stilt stedet til disposisjon. Det vakte straks positiv interesse, selv om avisomtalen av kulturtilbudet i første omgang var litt avmålt da han åpnet 10. juli 1838: Riktignok skulle Lorange ha bestilt «nogle uægte Tyrolere fra Tydskland, men de ere endnu ikke arriverede. Den eneste Kunstadspredelse man havde isøndags kom fra et tarveligt Orchester […]»

Men Den Constitutionelle – Nella på folkemunne – noterte imidlertid at «den gode Tone var ikke et Øieblik suspenderet, Alt gik smukt og høviskt til, og ingen Udskeielser fandst Sted uagtet over 400 Mennesker vandrede omkring derude og toge til sig af Vaadt og Tørt».

Folk fortsatte å strømme til Dronningberget, men selv den fineste sommer går over, og i oktober finner vi et brev fra Lorange i Byarkivet ^[1]OBA/A-20125/D/Da/L0050, der han ber magistraten om bevilling som restauratør inne i byen.

Han viste til at han allerede hadde sendt «en underdanigst Ansøgning om paa Veien mellem Ladegaardsøen og Christiania at maatte etablere en Restauration, hvilken Ansøgning dog blev afslaaet». Men Lorange må ha vært en optimistisk mann, for han hadde allerede ansatt tjenestepersonale som hadde gitt «store Pengeomkostninger». Han søkte derfor i stedet «den ærede Magistrat om, at det maatte tillades mig at erholde Bevilling som Restaurateur i Christiania». Tre uker senere sender Lorange et lite PS: «For at kunne vente Afsætning paa Madvarer, er det naturligviis nødvendigt at jeg tillige har Ret til at levere den Spiritus m.m., der til Maden fortæres.»

Han har også hørt «at min nuværende Bopæl ikke er yndet som Restaurationssted», så han gjør oppmerksom at han kommer til å flytte så snart han finner et «beqvemt Sted».

Magistraten vender imidlertid tommelen ned for restauratørsøknaden. Det viser seg å være hell i uhell, for nå går Lorange i kompaniskap med Bjørnstjerne Bjørnsons tante – madame Christence Michelsen (født Bjørnson) – som hadde arvet marketenterborgerskap etter sin fraskilte og avdøde mann Tosten (han var for øvrig onkel til Bjørnstjernes mor). Hun satt også på en ikke ubetydelig formue og flere eiendommer, ikke minst en stor gård i Lille Grensen som skiftesvis gikk under navnet «Pultosten» og «Noahs Ark».

I slutten av november 1838 starter Lorange på vegne av madame Michelsen en restauration i Kirkegata, «ligeoverfor det offentlige Theater» og driver denne fram til sommeren 1839. Underveis er han åpenbart blitt kjent med Christences svigersønn, Jacob Sanne (som altså er gift med Bjørnstjernes kusine Birgitte) – en heller mislykket dansk skuespiller som har skaffet seg borgerskap som bokbinder. Nå er det Sannes borgerskap som gjør nytten i den videre satsingen, under navnet «Lorange & Comp.» De to driftige herrene er nå høyt og lavt.

De to gjør først unna enda en sesong på Dronningberget. I desember 1839 tar de ansvaret for serveringen i den nye Pavillon-Foreningen som holdt til på Enkefru Wraatz’ løkke, der den engelske ambassadørboligen ligger nå. Det er tre av byens ledende unge menn, departementsbyråkraten Ole Falck Ebbell, stadsmegler Paul Winge og høyesterettsadvokat Bernhard Dunker, som står i spissen for foreningen.

Nella skulle vise seg å være restauratørenes beste venn og reklamekanal: «…de læse Almeenheden dens Ønsker ud af Øinene», skrev avisen, og nevnte ulike initiativer. I februar 1840 ble det holdt «Pavillon» ute ved kjørebanen på isen under markedsdagene, med kakkelovn for at folk skulle holde varmen. Under et veddeløp på Etterstad serverte de buffet. «Overalt hvor en ualmindelig Sammenkomst er averteret og det der mødende Publicum antages at ønske et Forfriskningssteed, er stedse disse ufortrødne Folk ved Haanden», skrev avisen i juni 1840. Nellas entusiasme kan ha sammenheng med at en av de faste skribentene var nettopp Bernhard Dunker, som – kommer det etter hvert for dagen – hadde betydelige økonomiske interesser i virksomheten, blant annet som lånekausjonist. Mye tyder imidlertid på at det var dikteren Andreas Munch som skrev disse artiklene.

Det finnes ulike beretninger om hvorfor Lorange og Sanne forlater Dronningberget etter 1839-sesongen. Den oslohistoriske litteraturen henviser gjerne til en besøkende engelskmann ved navn Hamilton som er nokså negativ – men vi finner flere positive avisomtaler i samtiden, særlig i Nella, men også i Rigstidende. Genealogen Svend Moestue skriver at kongen ikke ville fornye bevillingen på eiendommen sin etter 1839-sesongen. ^[2]Norsk slektshistorisk tidsskrift 1971 I alle fall tar de to danskene virkelig sats på vårparten 1840 og kjøper deler av løkken Karenslyst av apoteker og professor Hans Henrich Maschmann, inkludert en forpaktningsrett til Smedbråten like ved. De oppfører en toetasjes bygning oppe på høyden med store restaurantlokaler ^[3]Det er her Andresen-familien har holdt til siden 1850-årene., og tivoliet byr på både kjeglebane og karusell.

Og nå er det slutt på tilfeldige tyrolere og «fuldstændig Janicharmusik». Restauratørene får i stedet en helt genial ide. De henter inn det tyske orkesteret Harzmusikverein ^[4]Dette er skrivemåten som benyttes i avisene. I andre kilder finnes også Harz-musikverein og Harzverein fra Hamburg, som kommer til Christiania i slutten av mai 1840 og straks blir en suksess. Harzmusikverein er et profesjonelt ensemble av høy musikalsk kvalitet som gjør stor lykke, først i konsul Grünings hage i utkanten av byen (omtrent der Studenterlunden ligger nå), der Lorange og Sanne også driver et tilbud, så gjennom jevnlige opptredener på Karenslyst, så på de musikalske soireene som Lorange og Sanne arrangerer i Frimurerlogen.

Nå er restaurantsjefene på høyden av sin karriere, og de inspirerer også konkurrentene. Nella skriver i august 1840 om hvordan «Hovedstaden dog er gaaet fremad den sidste Tid […] Her var ikke et Locale, hvor man uden Undseelse kunde byde en Dame at træde ind for at tage Forfriskninger […] At samles med Familier og Damer paa offentlige Steder var noget uhørt». Og æres den som æres burde: «Hvad har vel bevirket denne store Forandring og fremkadt en saadan Foretagelsesaand hos vore Restaurateurer? I sandhed ene og alene Hr. Lorange og hans Compagnon Hr. Sanne.»

Særlig vellykket er deres satsing i Frimurerlogen^[5]Det vi i dag kaller Gamle Logen.: «Blandt alle deres Entrepriser er der imidlertid ingen, man har større Grund til at lykønske dem med, end deres Forpagtning af Frimurerlogen og fornemmelig de muskalske Soireer, der gives to tre Gange om Ugen.» I tillegg drev de en restaurant i Rådhusgata, og i juni 1841 kunngjøres planer om «et elegant Kaffehuus efter Pariser-Mønster» i gården til stiftamtmann Riis i Kirkegata.

Hele veien kan vi imidlertid ane at Lorange og Sanne har gapt altfor høyt, og de forfølges av gjeldskrav og stadige auksjoner over deler av serveringsstedenes innbo. I juli 1841 er det slutt, og de to ryker på en dundrende konkurs der de ikke er i nærheten av å kunne dekke gjelden. Den angis til «nogle og tyve tusinde» spesidaler, hvilket ville utgjort 8-10 millioner kroner i dagens verdi.

Ned i den økonomiske avgrunnen trekker de også med seg Sannes svigermor – madame Michelsen, som tilsynelatende mister hele sin formue – mens andre støttespillere som Bernhard Dunker og kjøpmann Gulbrand Henrichsen kan gå videre, til tross for betydelige tap. Men helt fram til 1847 er Dunker part i rettssaker der han forsøker å få rettigheter til Smedbråten, som han har stilt kausjon for – «men ingen Eiendom af dette Navn kjendtes i Panteregisteret», som det het i høyesterettsdommen.

Birgitte Sanne ^[6]«Hun hører til de prægtigste kvinder jeg har mødt», skrev Bjørnstjerne Bjørnson om henne, mens Rikard Nordraak betegner henne som sin «Pleiemoder». driver videre noen uker resten av sommeren. De første årene etter konkursen ser vi så at ulike aktører gjør spredte forsøk på å få liv i serveringen på Karenslyst, men i 1848 skriver Andreas Munch i Rigstidende ^[7]hvori opptatt restene av Nella om hvordan de forlatte anleggene «i denne Sommer givet mig den veemodige Glæde som Sporene af de mange Menneskers muntre Samlliv opvækker».

Lorange og familien Sanne forlot Norge og kom så vidt vites aldri tilbake. Vi finner etterhvert Lorange som forhandler av brensel. Sanne ble pianostemmer og kantor, og drev etterhvert en klaverhandel i København. ^[8]De to fetterne Bjørnstjerne Bjørnson og Rikard Nordraak var ofte på besøk hos familien Sanne. Lederen for Harzmusikverein, Carl Warmuth, ble imidlertid værende i Christiania og satte et varig preg på vår musikkhistorie ved å starte en musikkforretning som fremdeles finnes – Norsk musikkforlag.

-gb-