Var Galgeberg fremdeles velegnet som rettersted i 1832? Og hvor kunne man alternativt ta livet av folk i lovens navn? Tonsenhagen, kanskje? Hovedøya? St. Hanshaugen eller Lille Ekeberg? Byens autoriteter utredet spørsmålet i all hast etter at en dømt morder plutselig søkte om å få dø i hovedstaden.
Natt til 12. februar 1830 ble postmannen Jørgen Hammerseng overfalt og drept utenfor Lillehammer. Mistanken rettet seg raskt mot handelsmannen Martin Petersen, som ikke hadde noe godt ord på seg. «Hans rygte er ikke godt», skrev Handelstidende da han ble arrestert. Han blånektet for drapet, men ble ikke trodd. I juni 1831 ble han dømt til døden i en såkalt kommisjonsdomstol på Lillehammer og overført til rådhusarresten i Christiania.
Da hadde han på sett og vis kommet hjem. Petersen var født på Nesodden i 1806, men kom til Christiania som ung, der han arbeidet for kjøpmannen Christian Meyer. Det gikk bra et par år, men mens Meyer var bortreist noen dager, greide Martin å forsyne seg med nesten 700 spesidaler før han sa opp og forsvant til Lillehammer i 1827. Først året etter, da Meyer skulle gjøre opp regnskapet, oppdaget han hva som hadde skjedd, men han anså det som umulig å kunne bevise tyveriet i en rettssal.
I Christiania ventet kapellan Wilhelm Andreas Wexels, som fikk i oppdrag å være sjelesørger for arrestanten. Den karismatiske Wexels, Norges første grundtvigianer og en betydelig teologisk stemme, gjorde åpenbart et dypt inntrykk på Martin. Under høyesterettssaken som stadfestet dommen i april nektet han fremdeles skyld, men 16. mai 1832 tilsto han drapet, først i en samtale med presten, så i et ekstrarettsmøte med byfogd Niels Andreas Thrap. Wexels ga siden ut en bok om sin kontakt med Martin Petersen, og den betraktes som en av hans viktigste bøker.
Men Martin hadde et ønske: Regelen var egentlig at dødsdømte skulle bøte livet i nærheten av stedet der udåden ble forøvet, men han ba om å bli henrettet på Galgeberg, det gamle retterstedet rett utenfor Christiania. Dette ønsket spredte seg åpenbart fort i byen, og allerede 18. mai tok en innsender opp saken i Morgenbladet:
Galgeberg «er en afsides liggende Bakke, nu tæt indsluttet af Huse, beboede af anstændige Familier. […] Rundtomkring ses Gaarde og Løkke, som i den blide Aarstid ere Opholds- og Besøgelsessteder af de bedre Classer» Ved å legge henrettelsen hit ville de som reiste forbi, «Lave og Høie, maaskee endog Høieste tvinges til, med alle Sandser at indsuge den Væmmelighed, som er Følgen af Dommens Fuldbyrdelse.»
Innsenderen siktet nok her til det faktum at det ikke bare var snakk om et øyeblikks halshugging, men også flere dagers offentlig utstilling av den henrettedes hode og kropp ved retterstedet.
Det var nok ganske stor enighet om at Galgeberg ikke lenger egnet seg til formålet. Byfogd Thrap sendte følgelig et brev oppover i systemet – til stiftamtmann Niels Arntzen Sem, der han ga uttrykk for at Galgeberg «maa anses uskikket til bemeldte Brug», og at et alternativ ikke ville være lett å finne på «Byens Grund, der allerede nu er, og rimeligvis endnu mere vil blive tæt bebygget i alle Retninger.»[1]SAO/A-10386/E/Ed/Edg/L0012
Stiftamtmannen hadde derfor interpellert Thraps kollega utenfor byen, sorenskriver Ole Gjerdrum, for å høre om han kanskje hadde noen forslag.
Gjerdrum repliserte at han ikke kjente til «noget mere beqvemt Sted at bringe i Forslag til Rettersted enn den saakaldte Korpehoug, hvor Byens Natmand nu boer«. Men om Korpehaugen, altså det vi i dag kaller Stensparken, av ubekjente årsaker ikke var aktuell, «da tillader jeg mig at paapege Hovedøen eller en af de øvrige Staten tilhørende øer i nærheden af Christiania».
Stiftamtmannen sendte brevene fra de to dommerne over til magistraten og borgerrepresentantene for å høre hva de mente.[2]OBA/A-20125/C/Ca/Caa/L0007 Representantene drøftet saken i sitt møte 4. juli, og svarte ganske kort at de anså «den udenfor Byens Grund liggende, og Staten tilhørende, Tonsenhoug eller ogsaa det saakaldte Lille Egeberg at være de beqvemmeste og hensigtsmessigste Steder til det omhandlede Brug».
Magistraten erklærte at den ikke kunne vurdere representantenes forslag, siden begge lå på «Landets Grund» og at magistraten følgelig ikke hadde den «tilstrækkelige Localkundskab». Den visste heller ikke om noe sted inne på byens grunn. For ordens skyld nevnte magistraten «den saakaldte St. Hanshoug», men ilte til og påpekte at løkkene i nærheten var «saa indskrænkede med Bebyggelse at det vilde være høist ubilligt mot Eierne» å legge retterstedet dit. Mange av løkkene var også bebodd på helårsbasis. Heller ikke Korpehaugen var en god ide, siden landeveien gikk rett forbi.
Brevet fra magistraten ble sendt 9. juli, men allerede 25. juni var det blitt offentlig kjent gjennom avisene at kongen ikke hadde imøtekommet Petersens bønn om å bli henrettet i hovedstaden, så vi må anta at representantenes og magistratens brev var ment å forebygge eventuelt senere henvendelser.
Onsdag 25. juli mistet Martin Petersen sitt hode på skafottet ved Brunlaugsletta nord for Lillehammer. Pastor Wexels var der sammen med ham og har skildret henrettelsen i temmelig konkrete ordelag: «Hovedet, skildt fra Kroppen, trillede blodigt frem, et rystende Vidnesbyrd om Lovens Hellighed og om den retfærdige Straf, der omsider rammer dens formastelige Overtræder.»
På Galgeberg ble det ikke flere henrettelser. Anders Fladebydalen ble den siste som ble tatt av dage 14. oktober 1815. Men i 1864 ble to rovmordere henrettet på Etterstadsletta.
-gb-
