I oktober 1868 kom sykkelen til Christiania: «Et Exemplar af de fra Paris meget omtalte Velocipeder, et Slags tohjulet Befordringsmiddel, har i de sidste Dage ogsaa været at se her i Byen», skrev Aftenposten.
Også i Drammen hadde sykkelen kommet til byen, og Drammens Blad kunne gi leserne en kort innføring i hva dette dreide seg om: «Velocipeder kaldes et Slags tohjulet Befordringsmiddel, hvorved man ved Hjælp af sine egne Been kan skyve sig frem, efter at man har taget Plads imellem For- og Baghjulet paa Kjøretøiet.» I Drammen var de første syklene altså uten pedaler.
Både i Drammen og i Christiania kunne avisene fortelle at det faktisk hadde vært registrert tohjulinger før, men at dette «selv for Voxne ganske morsomme Legetøi» hadde gått av moten. Christiania Intelligenssedler skrev i 1869 at «Bicyklen» neppe kunne kalles en ny oppfinnelse, «da den for en stor Del er en Modifikation af vore Fædres Legetøi, Dressinen, hvor Rytteren sad og rodde sig frem, saa at sige, ved at spænde Fødderne i Jorden».
I 1869 vet vi imidlertid helt sikkert at det var pedaler på syklene i Christiania, og Adressebladet beskrev de nye syklene slik: «Det forreste Hjul styrer og driver den hele Indretning; det sættes i Bevægelse paa samme Maade som et Rokkehjul ved at trædes skiftesvis med begge Ben, og ved Hjælp av et Haandtag kan den Kjørende dreie til hvilken Side, han vil. Opover Bakke gaar det ikke an at kjøre.»
I februar 1869 finner vi den første salgsannonsen i Morgenbladet. Det er den danskfødte Rolf Raffel i Tolbugata som reklamerer for velocipeder: «Løbemaskiner for Herrer, Damer og Børn.» Dette var tilsynelatende importerte sykler, men det tok ikke lang tid før lokale tusenkunstnere begynte å produsere selv. En av dem var Halvor Hoaas på hjørnet av Skippergata og Karl Johans gate som annonserer i Intelligensseddelen at han selger «Velocipeder eller Løbemaskiner af forskjellig Konstruktion». Han drev ellers med blant annet mekaniske jernsenger og mulitplikasjonsvekter. Litt senere viste han pionerånd på annen måte også, han leide bort sykler for 12 skilling i timen.
I mai 1869 er det åpenbart at sykkelen fra i fjor har fått selskap av andre, og det selges sykler flere steder, blant annet hos salmaker Blomberg i Dronningens gate. Hans sykler er antagelig laget hos vognmaker Heffermehl i Drammen. Men det finnes ulike typer. Entusiastene møtes på Festningsplassen for å øve. Noen sverger til trehjulinger, som selvfølgelig ga bedre balanse. Aftenposten kan fortelle: «Man kan i de seneste Aftentimer se ligetil 8 a 10 Velocipedister, som øve sig op i Brugen af disse Befordringsmidler nede paa Fæstningspladsen og bag Indhegningen ved Kontraskjæret. De fleste ere 3hjulede, dog sees ogsaa et Par med 2 Hjul.»
I Verdens Gang het det: «Baade tidlig og sent se man her disse besynderlige Kjøretøier baade med to og tre Hjul og af de forskjelligste Konstruktioner. […] De trehjulede gaar langsomt, men sikkert nok, medens de tohjulede, som mærkeligt nok, har begge Hjulene lige efter hinanden, giver sine Førere nok at bestille med at holde Ballancen.»
Såpass vanskelig som syklekunsten var, er det ikke til å forundres over at det raskt dukket opp et kurstilbud. Turnlærer Peter Clausen opprettet «Velocipedskolen» som stadig opptok nye elever.
Som så mye annet nymotens hadde også den store interessen for sykler sin opprinnelse utenlands, særlig Storbritannia og Frankrike.
«Velocipederne, eller som Engelskmændene kalde dem «bicycles», grassere voldsomt, navnlig i Liverpool», kunne Intelligensseddelen melde, mens Aftenposten kunne berette at «Antallet af de nu i Paris saa moderne blevne Velociperder ere der tiltagne i en overprdentlig grad.» På grunn av de mange ulykkene ble det der påbudt med lykt: «I Tusindvis kan derfor nu se disse Lys til langt ud paa Aftenen fare frem og tilbage paa Boulevardene.»
-gb-
