I 1920 fikk den idylliske Sjursøya sitt nådestøt i form av et vedtak i bystyret. Kommunen kjøpte øya, først og fremst for å bygge et gassverk der, men også med tanke på et omfattende nytt havneanlegg. Kjøpet falt også sammen med omfattende arbeidsmarkedstiltak i form av kommunalt nødsarbeid. Anleggsperioden ble imidlertid både lang og tornefull.
I årene etter 1915 raste debatten om en gigantisk ny «frihavn» i byen, og planen var lenge å legge den over et stort område som inkluderte Lindøya og Nakholmen, eventuelt Bleikøya og Gressholmen. Sjursøya og Bekkelaget var også inne i kabalen. At de idylliske øyene i indre fjord skulle ha en egen verdi som kunne trumfe behovet for utbygging, var ennå en fjern tanke. Det er et tankekors, gitt at formålet med planeringen ble stadig mer diffust etter hvert som tiden gikk.
Allerede i februar 1921 satte man i gang med sprengningen, til stor forbitrelse for eierne av villaer og landsteder på øya. Riktignok hadde de godtatt ekspropriasjon av eiendommene, men de hadde trodd at anleggsarbeidet ikke skulle begynne på mange år slik at de fremdeles kunne nyte idyllen lenge.
Faktisk hadde man ikke rukket å fraflytte husene før sprengningsarbeidet begynte, og det må ha vært en ganske dramatisk periode for de som klorte seg fast på øya i enda et par år. Mens eksplosjonene rystet den ene siden av den lille øya, forsøkte man å leve så normalt som mulig på den andre. Helt fram til 1926 pågikk det auksjoner av hus som skulle rives og fraktes bort. I 1923 kan vi lese en rapport fra et sjokkert øyenvitne om «den hensynsløse minering» som reisende med dampbåten var blitt utsatt for på morgenkvisten – «saa stenspruten suste om dem. De reisende maatte i hast forsøke en tilfældig og selvfølgelig høist mangelfuld dækning under nogen trær i nærheten av mineringsstedet.»
1920-årene var en vanskelig økonomisk periode med høy arbeidsledighet, og planeringen av Sjursøya ga anledning til nødsarbeid for hundrevis av arbeidsløse. Men bruken av nødsarbeid var omstridt, og derfor varierte antallet stadig. På det meste var 1500 mann i sving som nødsarbeidere. Mange av dem hadde knapt sett en dynamittkubbe før, og arbeidsulykkene var mange og alvorlige. Flere ble drept, som i 1926 da den 33 år gamle Einar Gulbrandsen fikk en 2,5 meter stor steinblokk over seg. Året etter var det Jul Magnussen som satte livet til i en tilsvarende ulykke. I januar 1928 døde Kristian Kristiansen og skytebasen Herman Larsen i to separate ulykker. Stadig var det mindre hendelser som ikke sjelden medførte tap av fingre eller i verre tilfeller armer eller bein.
Også i villastrøkene på Bekkelaget levde man i frykt for sprengningene, og det kom stadig klager på eksplosjonenes omfang. To villaeiere gikk til sak mot kommunen og vant, slik at kommunen måtte ut med erstatninger på drøye 3.000 kroner til hver av dem. Den ene, arkitekt Gustav Lorentz Gulbrandsen, bodde i «Villa Fjeldheim» i Grønsundveien.
Nødsarbeidet var et omstridt fenomen. Noen mente at det var en uting at det offentlige skulle bruke penger på dette. Andre mente at det var et forstyrrende element i i et ellers fritt arbeidsmarked, og at det kunne bidra til å presse lønningene ned for andre arbeidstakere. Da nødsarbeidere organiserte seg under et ganske radikalt flagg, visste ikke LOs ledelse helt hvilket bein de skulle stå på, og i februar 1930 marsjerte 200 nødsarbeidere inn i Folkets hus og sporet opp arbeidsledighetskomiteens leder, Edward Mørk. Ifølge avisa til NKP hadde han gjemt seg på sitt kontor, men han ble tvunget til å finne et lokale for å møte nødsarbeiderne på skikkelig vis.
Anleggsarbeidet på Sjursøya ga altså stadig grunnlag for avisoppslag, og i januar 1932 inviterte avdelingsingeniør Otto Dahl, som hadde ledet prosjektet, hovedstadspressen til å overvære en av de siste virkelige store sprengningene. 9.300 kubikkmeter stein ble sprengt ut denne dagen, og Aftenposten kunne beskrive hvordan «man ser fjellmassene sige nedover fjellsiden, en eneste veldig kake trekker nedover og utover. Kampesten velter sig over kampesten og tilslutt fortoner det sig som et eneste stort ras». Etter dette smellet var det sprengt ut 950.000 kubikkmeter stein, og det gjensto 118.000 m3.
I 1934 var planeringen av Sjursøya ferdig, men fremdeles diskuterte man hva den skulle brukes til. I 1935 var det snakk om å flytte Nylands verksted dit. Kornsilo, sjøflyhavn og svømmestadion(!) var blant ideene som kom opp underveis. Saken ble ikke enklere av en uforsonlig strid mellom Oslo og Aker om hvorvidt Sjursøya skulle innlemmes i hovedstadskommunen.
«Den vakre Sjursøya er for forsorgens regning jevnet med vannflaten, og nu vet man ikke engang hvad den skal brukes til», skrev Nationen i september 1935.
Under krigen ble området benyttet av det tyske flyvåpenet, før havnevirksomhet gradvis utviklet seg. Det hører med til historien at det til slutt ble et gassverk på Sjursøya som var i drift fra 1964 til 1978.
-gb-
