Høkeren og plassmajoren

I 1844 fikk høkeren Frederik Clausen på Hammersborg erfare hvordan det var å legge seg ut med den myndige plassmajoren på Akershus festning, Christian Glad. Clausen lot seg likevel ikke målbinde helt, selv om han ble bøtelagt og åpenbart risikerte ytterligere reaksjoner. Men naboene var nok fornøyde med ham.

Clausen gikk hardt ut i en debatt som angikk mange i byen. Soldatene som tjenestegjorde på festningen bodde vanligvis privat hjemme hos folk, og denne ordningen var en viktig inntektskilde for mange mindre bemidlede familier. Magistraten hadde i 1820-årene, mens byen fremdeles hadde ansvaret for innkvarteringen, forsøkt å finne billigere ordninger med kaserner, men dette hadde møtt så stor motstand at forslaget falt. Men da staten overtok finansieringen, var tiden moden for kaserner – selv om motstanden fremdeles var stor.

Det begynte å ulme i september 1843, da en anonym innsender hevdet at de militære lederne selv var i ferd med å overta innkvarteringen. Han pekte på plassmajor Glad, som hadde innredet en hel etasje til innkvartering i sin nye gård på festningen: «Hvor mangen Familiefader og trængende Enke lider ikke herved Uret», klaget innsenderen.

Det skulle ta et helt år før Morgenbladets redaktør, Alfred Bredo Stabell, fremmet flere kritiske bemerkninger til Glads private kaserne, før Frederik Clausen fra Hammersborg entret banen – både i Morgenbladet og i Intelligensseddelen – riktignok anonymt, med en solid bredside under tittelen: «Er der passende og i mindste Maade gavnligt, at Hr. Pladsmajor Glad har opkastet sig til Kasserne- og Qvarteermester for den herværende Garnison?»

Det var åpenbart et retorisk spørsmål, for Clausen, som forsøkte å være anonym ved å undertegne innlegget med «No. 290», var åpenbart av den oppfatning at det hverken var passende eller gavnlig. Tvert imot var selve kaserneordningen «unyttig og skadelig». Det var upassende at Glad hadde «indladt sig paa et saadant Foretagende; thi man kan nok begribe, at han vil gjøre det sig saa indbringende som muligt, – og hvilken Soldat tør vel kny mod en Pladsmajor?». Det ville ikke nytte for soldatene å klage på standarden – «derved gjør jo Glad sig til Dommer i sin egen Sag».

«Det stinker af Egennytte», erklærte «No. 290». Ikke minst ville ordningen ramme folk i byen: «De meer uformuende Huuseiere i Forstæderne ville lide ved Kassernenes Oprettelse, og maaske tilsidst, i stedet for at være Huuseiere, blive Fattiglemmer.»

Les historien om blikkenslager Rolfsens private kaserne

Det tok ikke lang tid før plassmajoren hadde funnet personen bak pseudonymet, og et par uker etter rykket han inn en orientering om avtalen som var blitt inngått i forlikskommisjonen, der det het at Clausen erklærte at «de fornærmelige Beskyldninger med Klageren skulle være døde og magtesløse», og at Clausen skulle «erlægge en Mulct til Christianias Fattigcasse af 10 Spd.», samt dekke Glads saksomkostninger på 108 skilling.

Clausen hadde åpenbart et behov for å forklare seg, så dagen etter fulgte han opp: Grunnen til at han hadde bøyd seg i forlikskommisjonen var «at søge forhindret, at den Deel af 2det Musketeer-Compagnie, der skulde forflyttes til Glads Casserne i denne Høst». Det «Borchgrevinchske Compagnie» var allerede innkvartert hos Glad, mens kaptein Selmers kompani fremdeles bodde hos private familier på Hammersborg.

Han trodde derfor at han hadde «virket lidt til Gavn for mine Medborgere» og også for de soldatene som ellers skulle flyttes til Glads kaserne. Mulkten var det ikke så nøye med; den var «allerede ved Sammenskud sikkret af interesserede Naboer».

En ny anonym innsender beskyldte nå Clausen for å være feig, hvilket ga høkeren anledning til å rykke ut på nytt. Man kan undre seg over at Glad nå lot ham slippe unna, for Clausen la ikke fingrene imellom: Forliket kunne ikke «være nogen hæderlig Triumph for ham i denne Sag, men snarere Ærgrelse over, at Cassernens alle Rum ikke kunne blive opfyldte, som tilsigtet». Han medgikk at det nok var «uklogt af mig at indlade mig i Proces med en saa mægtig og i denne Sag vist udholdende Modstander som ham, uden at jeg derfor kan sige at krybe til Korset, det jeg i min Stilling neppe behøver at gjøre for Nogen, og mindst for ham, hvor megen Myndighed han end maatte kunne tillægge sig. Forresten skulde jeg see at Forliget og – – – var Fandenivold…».

Den omtalte kasernen er altså det som i våre dager betegnes som kommandantboligen. Hvordan plassmajoren^[1]Kommandanten på festningen, på denne tiden oberst Johan Bernt Krogh, var sjef for hele bataljonen, mens plassmajoren ledet virksomheten inne på festningen. Plassmajoren var ikke nødvendigvis … Continue reading endte med å bygge et stort privat bolighus inne på festningsområdet, er en annen historie.

-gb-