Våren 1939 hadde den dramatiske utviklingen i Europa begynt å kaste skygger over Norge, og myndighetene iverksatte vidtgående forberedelser mot luftangrep. Et viktig tiltak var en omfattende loftsrydding i byene. I Oslo kjørte man over 10.000 lastebillass med skrot ut på Sjursøya – og satte fyr på det.
Det var Justisdepartementet som i februar utstedte ordren om loftsrydding, og i begynnelsen av mai hadde det spesialutnevnte loftsryddingsutvalget, med politiinspektør Thomas Amlie i spissen, kommet så langt at alt var klart. Alle loft i Oslo og deler av Aker kommune skulle ryddes for brennbart materiale, slik at ilden ikke skulle få fritt spillerom og for at brannmannskaper skulle kunne komme fram hvis bombene traff et hustak.
Ryddingen ble gjort strøk for strøk. Man begynte i øst – i området rundt Schweigaards gate – der man forventet at det var minst å hente, slik at man fikk trimmet maskineriet før man gikk løs på de velfylte loftene i vest. Alt «skrap» skulle vekk – herunder «papir, verdiløse bøker, skrivelser, billeder, kasser, filler, sekker, kasserte klær, madrasser, møbler og andre ubrukelige gjenstander». Det var beboerne selv som måtte frakte sakene ned til fortauet, der politiet etter beste evne forsøkte å holde orden på det hele. Det var straffbart å sluntre unna, men det ble presisert at det selvfølgelig var lov å beholde ting som hadde en verdi for eierne – forutsatt at de ikke blokkerte adgangen til loftet.
Operasjonen foregikk med nærmest maskinmessig effektivitet. Hver dag ble det offentliggjort hvilke gater som sto for tur. Det viste seg at folk syntes dette var et utmerket tiltak som ga dem mulighet til – helt gratis – å bli kvitt alt som hadde hopet seg opp på loftet. Operasjonen fikk derfor tilnavnet «Det snilde luftvern».
Lass etter lass ble kjørt ut på Sjursøya, som gjennom de siste 20 årene var blitt forvandlet fra skjærgårdsidyll til planert steinørken. Der ventet skraphandleren Magnus P. Olsen og hans folk. «Fillekongen» hadde sikret seg kontrakten på destruksjonen av alt søppelet for 15.000 kroner, mot at han fikk lov til å luke ut alt som kunne selges videre i skraphandelen. En slags kildesortering fant altså sted, før det aller meste ble flammenes rov.
På spørsmål om han forventet å tjene penger på prosjektet, svarte han til Aftenposten: «Si mig, har De hørt om noe som vi skraphandlere ikke gjør forretning på?» Til Dagbladet kunne han fortelle at han nettopp hadde kjøpt hele innmaten i D/S Stavangerfjord, inkludert 500 krøllhårsmadrasser, og at videresalget gikk strykende.
Selv om skraphandler Olsen hadde sikret seg enerett, fantes det noen som ble prioritert foran ham. Skiforeningen hadde fått lov til å forsyne seg med alt brukbart skiutstyr som de hadde tenkt å distribuere til barn i ubemidlede familier. Og museumsdirektørene hadde sikret seg en rett til å lete rundt etter mulige objekter som kunne innlemmes i samlingene. Allerede første dagen fant man et flott eksemplar av Pontoppidans kirkehistorie fra 1740, flere fotografier av gamle stueinteriører fra gamle Christiania, samt en kjøttkvern som muligens fremdeles er å finne på Teknisk museum.
Natt til 10. mai fikk branninspektør Rolf Hamborgstrøm æren av å sette fyrstikken borti det første bålet, bestående av omtrent 500 lastebillass. Flammene sto 8-10 meter til værs, og ved brygga lå brannbåten Sjøsprøit på vakt. Siden ble nye bål tent nattestid i ukevis etterpå.
Mange var bekymret over alt som ble brent. For eksempel reiste Thoralf Essendrop-Ottesen, kaptein på kystskipet Christiania som seilte mellom Oslo og Bergen, en advarende pekefinger på vegne av frimerkesamlerne: «Må det være mig tillatt å forespørre om der er nogen som representerer filatelistene, som kan ta vare på de antagelig store verdier av frimerker, som nok ellers går op i luer.»
Norsk kvinners sanitetsforening ba folk om å ikke kaste rene hvite lin- og lerretsfiller, men heller levere dem til hovedkontoret i Rådhusgata 6, slik at de kunne brukes som «materiale til vevning av gas for hærens sanitet».
En anonym «økonomisk husmor» påpekte at «det brennes opp lassevis av deilig ved på Sjursøya i disse dager, som mange kunne hatt nytte av».
Oslobryggeriene Schous, Frydenlund og Ringnes rykket ut i en felles annonse og gjorde oppmerksom på at ølkurver var bryggerienes eiendom og at de ikke måtte kastes. De ønsket at publikum tok kontakt, «hvorefter kurvene straks vil bli avhentet».
Folk kastet også ting uten å tenke seg om. Ute på Sjursøya dukket det for eksempel opp omtrent 100 skarpe riflepatroner og tre artillerigranater. Heldigvis ble ammunisjonen oppdaget, og politiet fikk lempet den til sjøs før den gikk på bålet.
Den kollektive loftsryddingsdugnaden var organisatorisk sett en suksess. På 22 dager ble 10.415 billass transportert ut til Sjursøya og brent.
-gb-
