I 1830-årene var det slett ikke farefritt å bevege seg i byens gater etter mørkets frembrudd, og selv på dagtid kunne man risikere å bli ranet. I 1837 finner vi atskillige presseoppslag om problemet, men vi skal ikke se bort fra at det også kan ha handlet om en politisk kampanje for gatelys og politibemanning i forstedene.
I begynnelsen av april kan Morgenbladet fortelle om fire bønder som ble overfalt i Tøyengata av «en Complot halvvoxne Gadedrenge, formentlig af den Slægt, som daglig øver sig i Handel og Bedragerier i Storgaden». En av bøndene skal ha blitt så ille tilredt at han ble bragt til Rikshospitalet med «et Hul i Hovedet».
I sin omtale påpeker Morgenbladet at man nå hører «saa ofte om Overfald og frække Forbrydelser og Politieforseelser, at det vilde være høist fornødent, om Politiet i Christiania og Omegn kunde formaae at sætte sig i større Respekt».
Et par dager senere er det en «indsender» i Intelligensseddelen som kan fortelle at han var blitt overfalt ved Vaterlands bro av «en Hvalp af en Dreng». «Det er rigtig beklagelsesværdigt, at man ei kan gaae sikker paa Gaden Kl. 8 a 9 om Aftenen», skriver han.
Samme dag bringer Statsborgeren, der Henrik Wergeland er redaktør, et innlegg der det påstås at «Kristianias Politi kryber, liig Sneglen, mere og mere sammen i sit Skal» og at «der under det Richterske Polities Øjne opdrages en Yngel i Byens Udkanter, der engang vil vorde en Skræk for Kristiania»[1]Merk Kristiania med K, Statsborgeren var tidlig ute.
Dette kunne politimester Andreas Richter selvfølgelig ikke ha sittende på seg, og han rykket ut i Intelligensseddelen for å korrigere bildet. Han hadde «saa godt det har været mig muligt, anstillet Undersøgelse om hine paaklagede Overfald, men jeg er ikke komme paa noget Spor efter at de have fundet Sted, og Indsenderne ville derfor undskylde, at jeg drager de paaklagede Facta i Tvivl indtil der paavises Omstændigheder, som maatte bestyrke Sigtelserne».
Faktisk kjente Richter bare til høyst tre overfall i hans tid som politimester som ikke hadde «Foranledning fra en af Parternes overdrevne Beruselse». Han kunne «Til Publicums Beroligelse tilføie, at Overfald paa Personer ere høist sjeldne i denne Politiejurisdiction, som har stor Udstrækning og flere afsides liggende, tildeels stærkt befolkede Forstæder».
Og nettopp forstedene står sentralt: Avisoppslagene kom i forkant av en opphetet debatt i det nye formannskapet i juli om hvorvidt byen skulle finansiere gatebelysning og vektere på Grønland. Det ser nå ut til at politimester Richter har latt seg bevege, for han er den som har foreslått at «der skulde holdes 8 Lygter og 8 Gadevægtere», og dermed har imøtekommet et initiativ fra borgere og innbyggere i forstaden.
Denne høsten sa Richter opp jobben for å flytte til Trøndelag. Men hvem skulle bli ny politimester?
Debatten går over et par møter i juli 1837. Det er håndverkerne og småkjøpmennene som er imot. Argumentasjonen fra Niels Ytteborg og Erik Sætrand er knallhard – «først naar man tilstrækkeligt havde sørget for selve Byen burde man komme Landet til Hjælp».
Morgenbladets redaktør, Adolf Bredo Stabell, var «høiligen forundret» og mente at «Byen er ilde tjent med, at Tyve og Røvere kunne have sikre Tilflugtssteder i Byens Nærhed».
Det er embetsmennene i formannskapet – Herman Foss, Paul Holst, Johan Henrik Rye, Lars Rasch og Frederik Stang – som støtter Grønlands krav, og som mobiliserer et flertall i formannskapet og siden i representantskapet.
Misnøyen med politiets generelle innsats er imidlertid stor, og i en lengre artikkel i slutten av juli beklager redaktør Stabell seg over «Ni slet lønnede Politibetente, hvoraf nogle synes at være Oldefædre». Heller ikke de 50-60 vekterne holder mål for Stabells øyne, og han tar til orde for et slags borgervern – eller det han kaller et «frivilligt Sikkerhedscorps» som kunne «drive hjem eller efter Omstændighederne arrestere alle de mistænkelige Personer, som i Flokke eller enkeltviis fandtes paa eller ved Veiene». Ofte var faktisk disse «mistænkelige» soldater, særlig artillerister som hadde tjenestefri, så Stabell mente at politiet også måtte alliere seg med kommandanten på festningen for å få slutt på dette.
Den faste borgerbevæpningen måtte også mobiliseres, for «enhver Borger i Byen er i saa høi Grad interesseret i, at Sikkerhede haandhæves i Byen og dens Omegn».
Helt uten effekt var Stabells kampanje ikke, for i oktober samme år ble politiet forsterket med ytterligere fire betjenter, i tillegg til de ni «Oldefædrene» som var der fra før.
-gb-
References
↑1 | Merk Kristiania med K, Statsborgeren var tidlig ute. |
---|