I oktober 1827 hadde formannen i vognmennenes interessentskap rotet det sånn til at stiftamtmannen og politimesteren ble enige om at det fikk være nok. Dermed ble Niels Løvestad avsatt, mens Ole Grue ble bedt om å overta formannskapet. Men konflikten sluttet ikke der.
Skyssvesenet i byen var i realiteten et monopol, der noen få vognmenn fikk retten til all kjørsel og transport av folk og varer innenfor bygrensen etter nærmere spesifiserte takster. Midt på 1820-tallet var det Erik Nielsen, Ole Grue og far og sønn Rasmussen – Peder og deretter Frederik etter Peders død – som hadde dette privilegiet, mens Løvestad var blitt opptatt i interessentskapet i 1825. Det skulle selvfølgelig mer til enn fire personer for å gjøre jobben, så hver av dem hadde flere ansatte og mange hester.
Formannskapet gikk på omgang, og medførte ansvaret for å fordele oppdrag og føre kjørebok. Formelt sett var det magistraten, altså byens statlige ledelse, som utnevnte vognmennene og utpekte formannen, men i oktober 1827 hadde åpenbart noen klaget til stiftamtmann Niels A. Sem over de rådende forhold. Han hadde så henvendt seg til politimester Ole Gjerdrum, som igjen skrev til magistraten at «Skydsbogen ikke er ført med fornøden Orden» og at han hadde hatt et møte med vognmennene der det var blitt bestemt at Løvestad skulle fratre til fordel for Ole Grue, «Saafremt den ærede Magistrat bifalder denne Forandring».[1]OBA/A-20125/D/Da/L0027
Det var også andre ting som hadde skjedd på Løvestads vakt. Blant annet hadde det forekommet at «Vognmændene bruge uantagne og uantagelige Heste» slik Gjerdrum kunngjorde i avisene i juni 1827, og at politiet derfor var nødt til å merke hestehovene med bokstaven A for at publikum skulle være sikre på å få gode hester.
Forretningene begynner nå å gå dårlig for Løvestad, og i november 1827 kunngjør han at han «er i Besiddelse af 14 Heste og Fortjenesten har ikke været noget i den hele Høst, er jeg nødt til at sælge 4 Stykker af dem». En måned senere behandles hans «Opbudsboe», uten at vi kjenner resultatet av dette.
Men Løvestad var ikke en mann som ga seg lett, og striden mellom ham og de andre vognmennene fortsatte. Da vognmennenes kontrakter med byen skulle fornyes i 1828, ville de andre ikke ha ham med på laget lenger. Han fikk imidlertid bli med på et halvt års prøve, og deretter presset de fram en klausul der Løvestad lovet å trekke seg fra lauget innen 1. november 1830.
Men da denne datoen opprant, hadde Løvestad ombestemt seg. I et møte vognmennene har med magistraten – der også Løvestad blir innkalt – kom man imidlertid til enighet om at Løvestad skulle forlate lauget innen årets utgang. Så går det ytterligere et par uker før Løvestad skriver et langt og ganske selvbevisst brev[2]OBA/A-20125/D/Da/L0032 til magistraten der han nok en gang nekter å trekke seg.
Han mener at grunnen til at de andre vil bli kvitt ham «er ingen anden end blot Misundelse…».
«At jeg paa Grund af at jeg have brugt Flid og Orden, samt udført alt hvad der har paalagt mig som Vognmand paa det bedste, skulde stødes ud, for at bidrage til de, der vise mindre Omhue og Virksomhed, skulde faae en forøget Fortjeneste, føler jeg mig overbevist om at den velvise Magistrat og de ærede Borgerræpresentanter ei vil bifalde eller bidrage til.»
«Det indsees let, at det vilde være til total Ruin for mig, om jeg skulde berøves min Næringsvei, især imod Vinteren da jeg sidder med saa mange kostbare Heste, Equipager og Folk m.v., som jeg ei kan blive af med.»
Om magistraten og borgerrepresentantene ikke vil høre på Løvestad, erklærer han at han vil «lade Sagen afgjøre ved ordinair Rettergang».
Det ser ut til at magistraten og representantene lar seg overbevise av Løvestads brev, og at det kommer svært overraskende på de andre vognmennene, som trodde de var kvitt ham. I hvert fall finner vi et langt brev, datert 25.januar 1831[3]OBA/A-20125/D/Da/L0033, der herrene Grue, Rasmussen og Nielsen går kraftig i møte med Løvestads «gjeninnsettelse». De starter med situasjonen i 1825, da de selv hadde bedt om å få Løvestad med på laget, men det var «virkelig af Medlidenhed fra vor Side, over hans daværende høist beklagelige Stilling». Rasmussen hadde overtatt gjelden som Løvestad hadde til lensmann Paulsen i Gamle «Opsloe», og de hadde håpet at han dermed skulle «blive fri for den bestandige Omflakken, der var Aarsagen i hans Yderlighed», men slik skulle det ikke gå. Tvert imot varte det ikke lenge før Løvestad «paa alle tænkelige Maader søgte at skade os, som hans Velgjørere paa vores Indtresse».
Blant annet hadde Løvestad kjøpt et hus, på krita, i Vaterland slik at han kunne komme nærmere byen og dermed få flere oppdrag på bekostning av de andre, og de unnlater heller ikke å nevne episoden i 1827, da Løvestad hadde fungert som formann og hadde jukset og bedratt med oppdrag og kjørebok.
Av brevet går det fram at beslutningen på møtet i desember var blitt kullkastet under et nytt møte i januar, der de var blitt innkalt med en halv times varsel, hvilket var en «Urimelighed, saa som vi da ei vare tilstede ved Budets Ankomst». De håpet derfor at «den høie Magistrat gunstigen vil skjænke os den Opmærksomhed, at foranstalte en ny Samling».
En slik ny samling finner vi ingen spor av, og vi vet at Løvestad fikk fortsette som vognmann fram til sin død i 1834. Faktisk finner vi ham og Ole Grue på lag i en senere sak om vognmennenes pliktarbeid for veivesenet.
Men det er en annen historie.
