Brudeutstyr til trengende piker

Calmeyergården ca 1890, oppført i 1640-årene. Her bodde Mathas Calmeyer i sine velmaktsdager til han døde i 1801. I nyere tid blir den gjerne kalt Stattholdergården etter en prominent leieboer - Ulrik Frederik Gyldenløve. Ukjent foto, Oslo museum.

Testamentariske gaver og legater var en viktig del av sikkerhetsnettet i det gamle Christiania, enten man var elev ved Vaisenhuset eller beboer ved et av fattighusene – eller om man trengte et tilskudd for å gifte seg med en viss stil.

En av legatstifterne som har gledet flest over lengst tid, var kjøpmannen Mathias Calmeyer[1]Han med Calmeyers gate. Da han døde i 1801 hadde den barnløse kjøpmannen i sitt testamente tilgodesett nære og fjerne slektninger, og ikke minst en rekke veldedige formål. I tillegg til runde summer til Oslo hospital og Vaisenhuset, hadde han også satt av en pott til «fem af Christiania Byes trængende Enker af Borgerlig Stand, og ligesaa fire aldrende Fruentimmer af brave Forældre, der føre et sømmeligt Liv og Levnet, men i fattige Omstændigheder». Så hadde han bestemt at kapitalrentene som søsteren Christine skulle nyte godt av, etter hennes død skulle gå til «Brudeutstyr til fire trængende Piger i Christiania, af brave Forældre og borgerlig Stand, i fire lige Portioner, en Fjerdepart til hver, naar de blive anstændig gifte». Kommunens ledelse, altså magistraten, fikk i oppdrag å velge ut de heldige kvinnene, «efter Overlæg med Stiftsprosten».

Denne brudekjolen ble brukt av Hedvig Jensdatter i Ringsaker i 1834. (Stiftelsen Domkirkeodden)

Christine Calmeyer døde i 1817, men det tar tid før vi finner spor av brudeutstyrsordningen. I en offentlig redegjørelse kan vi se at det hadde hersket en viss uorden mellom de ulike ordningene i testamentet, og først i 1827 kommer de første tildelingene på plass, til tre av Calmeyers slektninger. De var prioritert, slik testamentet bestemte. Heretter finner vi legatet utlyst med ujevne mellomrom, der søkerne bes vedlegge «Copulations-Attest [vigselsattest], samt Bevidnelse om Vedkommende moralske Vandel og trængende Forfatning». Antall utbetalinger varierte mellom tre og seks, men beløpet var lenge fast – 32 spesidaler og 49 skilling, hvilket tilsvarer cirka 12000 kroner i dag.[2]Norges Banks priskalkulator «Brudeutstyr» omfattet selvfølgelig langt mer enn en kjole å gifte seg i – det inkluderte sengetøy og tekstiler og andre rekvisitter som bruden trengte i sitt nye liv.

Vi finner flere spor av Calmeyers legater i magistratens hyller i byarkivet[3]OBA/A-20125, men søknadsmengden ser ut til å variere. I 1832 var det ingen som hadde meldt sin interesse, og magistraten var nødt til å interpellere klokker Bastian Svendsen for å få «en Fortegnelse over de Borgerdøttre heraf Staden som indeværende Aar ere copulerede i Vor Frelsers Menighed»

Klokkeren sendte sporenstreks tilbake en liste på fem borgerdøtre som hadde giftet seg i 1832. Det var altså ikke så mange som var formelt kvalifiserte. Det kan hende at de fem nygifte og deres ektemenn satt så godt i det at det ikke var aktuelt å søke legatet. I hvert fall ser det ikke ut til at magistraten følger opp saken videre.

I 1834 finner vi imidlertid en søknad i byarkivet. Det er den nybakte skomakermester Johan Peter Johannesen som i mars søker på vegne av sin kone Anne Rebecca Schjørbeck, datter av «forlængst afdøde Skræddermester Schjørbæk». Selv har Johannesen vært ute i Europa i ti år for å lære faget, mens Anne Rebecca kan fremlegge attest fra sin arbeidsgiver, skomakermester Jens Ludvig Olsen, på at hun «har vist en Vandel, der sømmer det anstændige Fruentimmer». De to har giftet seg i april året før, og Johannesen beskriver sin økonomiske stilling som «maadelig», særlig fordi Anne Rebecca er blitt syk, noe som har bidratt til å forringe hans «allerede tilforn mislige Kaar».

Johan Peter får åpenbart ikke noe svar, for i mai purrer han i et nytt brev og ber om å få vite om «jeg tør gjøre mig nogen Haab om at erholde det ansøgte Brudeudstyr». Vi finner ingen svar i magistratens kopibok nå heller, men i kirkeboka noteres det at Anne Rebecca føder en datter i september – behørige halvannet år etter bryllupet.

Året etter maler det kommunale byråkratiet langt raskere. Tidlig i januar 1835 søker bakersvennen Andreas August Bergh på vegne av sin kone Elise Marie Willemann, «Datter af forlængst afdøde Borger og Bagermester her i Staden Erich Willemann», etter at de har giftet seg en uke i forveien.

Andreas August skriver at han har forlatt sine foreldres hjem «som den Ældste af en stor Børneflok» for å finne «Udkomme blant Fremmede», og at han etter å ha gått i bakerlære har giftet seg «for at blive min egen og for destobedre at kunne arrangere mine oeconomiske Anliggender». Men han har dessverre pådratt seg en liten gjeld som «gjør det dobbelt svært for mig, som ung Begynder at sætte egen Husholdning».

Bare to uker senere sender magistraten forespørselen videre til stiftsprost Edvard Storm Munch og spør om han er enig med dem i at «det ansøgte Brudeudstyr kan tilstaaes Bagersvend Bergh», hvorpå Munch raskt erklærer seg «enig med den ærede Magistrat».

Det må sies at Andreas August og Elise Marie er heldige med timingen, for allerede 22. mars kommer datteren deres til verden på Rikshospitalet, og det er dermed ikke sikkert at Elise Marie ville kvalifisert til å være «anstendig gift» etter datidens moralkodeks.

Calmeyers brudeutstyrslegat besto i mange år, og så sent som i 1982 finner vi legatet utlyst «for unge piker av borgerlig stand» – to porsjoner à 500 kroner, hvilket tilsvarer cirka 1700 kroner i dag.

-gb-

References

References
1 Han med Calmeyers gate
2 Norges Banks priskalkulator
3 OBA/A-20125