I mars 1909 ble en kvinne stoppet på Steen & Strøm og anklaget for å ha forsøkt å stjele et korsett. Hun ble sammen med sin søster ledsaget til direktør Christian Strøms kontor, der hun blånektet for det hele. Det ulykkelige møtet skal ha endt med at Strøm lovte å ikke anmelde forholdet.
Dette var imidlertid ikke godt nok for de to søstrene, som gikk rett til sin advokat, som deretter oppsøkte direktør Strøm, der de to herrene skal ha blitt enige om at saken ikke skulle forfølges av noen av partene.
Noen må imidlertid ha snakket, for snart var saken kjent over hele byen – i minst to versjoner. Varemagasinets ledelse følte nok at de var på defensiven, for de skal ha sendt ut et brev til flere kunder der de gjorde det klart at de mente at damen hadde forsøkt å stjele korsettet, og at de hadde vitner til dette. Det skulle imidlertid vise seg at hun hadde mektige allierte.
Først kom byens kemner på banen. Anton Jervell rykket ut i Aftenposten:
«Da der begynder at sprede sig et Rygte om, at den Dame, som for en Tid siden blev behandlet som Tyv af Firmaet Steen & Strøm, skulde have tilstaaet, tillader jeg mig som hendes gamle Ven og som den, der kjender Historien fra først til sidst, at bede oplyst, at dette er Løgn.»
Så fyrte damens allierte av en bredsalve. I alt 54 personer undertegnet et opprop i Aftenposten der de gikk god for at «Frøken N.N.» var «en absolut hæderlig Dame. […] Enhver Tanke paa, at hun i tyvagtig Hensigt skulde være kommen i Besiddelse af noget, er udelukket.» Og det er ikke hvem som helst vi finner som underskrivere. I tillegg til kemner Jervell ser vi blant andre byfogd Edvard Christie – tidligere borgermester [1]Ifølge hans kones memoarer søkte han seg vekk fra borgermesterembedet «da det ikke passet ham at arbeide med et bystyre med socialistiske tendenser»., amtmann Birger Kildal – en prominent Kristiania-borger (vi husker ham som formann i 17.mai-komiteen) og tidligere statsråd som nå satt som amtmann i Møre og Romsdal, postmester Jacob Schøning – også han tidligere statsråd, samt biskop Wilhelm Bøckman, professor Gerhard Gran, Hafslund-direktør Knud Bryn og fru hofjægermesterinne Inga Falsen Gjerdrum.
Saken kom åpenbart ikke til en løsning da den var oppe i forliksrådet, og i august endte den i en rettsak i Kristiania meddomsrett, der saken gikk for åpne dører og massiv pressedekning. Nå kom også damens navn offisielt til syne, og listen over underskriverne ga plutselig mening. Helene Roggens familienettverk inkluderte folk fra de fremste kretser. Både kemneren, byfogden, amtmannen, professoren og biskopen var kjenninger fra familieselskaper – og amtmann Kildal, som var hennes søsters svigerfar, hadde åpenbart rekruttert videre i sitt brede nettverk.
Det er også et interessant utviklingstrekk ved denne historien: Embetsfamilienes ekteskapsmønster, som gjennom 17- og 1800-tallet hadde sikret dem tette bånd og slektsgrener i alle landsdeler, var de siste tiårene supplert av hovedstadens nye gravitasjonskraft – hit kom flinke og ambisiøse unge mennesker som søkte utdannelse og jobber. De som kom fra kondisjonerte kår hadde med seg familiebåndene, så de fant seg fort til rette som aktører i den voksende byen – slik flere av underskriverne hadde gjort. Helene Roggen hadde for sin del vokst opp i en velstående familie i Bergen. Hun var utdannet sangerinne, og ble i avisanmeldelser i 1880-årene berømmet for «sit vakre dybtliggende Organ og sit naturlige, ligefremme Foredrag». Sangkarriereren tok nok ikke helt av, men hun blir nevnt i forbindelse med kirkekonserter i Christiania etter at hun kom til byen rundt 1900. I hovedstaden livnærte hun seg ellers som sanglærerinne.
For innehaverne av Steen & Strøm var saken en potensiell katastrofe. Det var åpenbart ikke lurt å legge seg ut med Helene Roggens nettverk – som var så omfattende at aviser over hele landet dekket saken inngående. På den annen side greide de ikke å legge seg helt flate heller, så det piplet stadig ut halvkvedede viser – også under rettssaken. De visste altså ikke helt hvilket bein de skulle stå på.
Rettssaken, som Helene Roggen hadde anlagt mot Steen & Strøm, endte med at alle påstander om at hun hadde forsøkt å stjele et korsett ble kjent døde og maktesløse, men pussig nok slapp varemagasinet å betale saksomkostninger. Dette banet veien for dramaets siste akt. Ingen ringere enn selveste B.B. rykket ut i Aftenposten og var misfornøyd med at Steen & Strøm hadde sluppet saksomkostningene. Fra sitt sykeleie på Aulestad [2]Dette var like før han gjorde sin endelige reise til Paris erklærte han at «vi atter her har et Bevis paa det Herredømme, som Stok-juristeriet endnu øver».
At det virkelig er Bjørnstjerne Bjørnson som skjuler seg bak «B.B.», får vi bekreftet i et brev fra litteraturprofessor Gerhard Gran, som takker Bjørnson for bidraget.
-gb-
