I august 1839 hadde en dansk teatertrupp det i overkant moro etter en forestilling i Christiania, og det gikk ikke bedre enn at de knuste det store speilet på Hotel Scandinavie, og at de deretter unnlot å betale et pålagt bidrag til fattigvesenet før de tok dampbåten til Moss. Saken slås stort opp av Morgenbladet 22. august, men man skal ikke lese mye mellom linjene før man forstår at dette egentlig handler om noe helt annet – og at det føyer seg inn i den pågående kulturkrigen. Henrik Wergeland er som vanlig involvert.
«Som Glæden var stor over deres Lykke i Christiania, saa voxte ogsaa Munterheden, og den endte med en fuldkommen Sønderknuselse af det store Speil i deres Gjestebudssal», rapporterte Morgenbladet. Hotellverten, Søren Hansen, oppdaget ikke det inntrufne før gjestene hadde stukket av, og skulle ifølge Morgenbladet ha gått til politiet, som for sin del sendte en betjent med samme dampskip som danskene reiste med til Moss, og underveis hadde han fått dem til å gjøre opp både for speil, fattigkasse og politimannens egen billett og diett.
Det skulle vise seg at historien var mildt sagt omstridt. Men la oss først bla tilbake et par uker, til en indignert innsender som i Intelligensseddelen den 6. august påpeker at det dramatiske selskap – byens borgerlige teaterforening – har lånt bort teatersalen til «en dansk ‘Dandsemester Hoppensack’ tiligemed et Par andre Forlystere af underordnet Qvalitet, der intet andet Øiemed kan have end at fylde sine Lommer» – i motsetning til det som skjedde på vårparten, da man nektet «at utlaane Theatret til en Forestilling, givet af Indfødte og til hungerlidende Landsmænds Bedste».
Innsenderen peker på at denne avgjørelsen ble tatt av et flertall i teaterets representantskap, der «denne Fleerhed bestaaer af Danske, der i Tunge og Hjerte ere Danske, omendskjønt de ere blevne graa i Landet og fede af Landets Brød.»
I 1839 lå det tidligere så stolte dramatiske selskapet på kunstnerisk sotteseng, men man satt fortsatt med et flott teaterlokale i Grensehaven, som kunne lånes eller leies ut på forespørsel. Så hva var det som hadde skjedd?
Vi må til Nasjonalbiblioteket for å finne svaret – her ligger selskapets arkiv. I begynnelsen av mars kan vi se at det kommet et «andragende» fra Cand. theol. Henrik Wergeland om å få låne teatersalen til å oppføre Erasmus Montanus for å samle inn penger «til bedste for trængende Bygder i Agershuus og Tronhjems Stifter, da det offentlige Theater var bleven ham nægtet». Erfaringene fra Campbellerslaget året i forveien spilte nok inn, og den danske ledelsen ved Christiania Theater på Bankplassen hadde altså satt foten ned.
Direksjonen i det dramatiske selskap toet sine hender, men «da Andragendet under nærværende Omstændighed har et ædelt Øiemed vil Directionen, uagtet mulige Ubehageligheder, ikke nægte det Anbefaling, saa fremt Herr Wergeland skaffer betryggende Sikkerhed for at fra det Offentliges Side Intet er imod Opførelse.»
Dette var imidlertid ikke godt nok for foreningens representantskap, kan vi lese av vedtaket: «Ved de fleste Stemmer antages: Localet bevilliges ikke!»
Det er uklart hvem som utgjorde flertallet, men vi kan trygt gå ut fra at Jens Obel Praem, Wergelands arvefiende nummer én, og bokhandleren Johan Dahl, utgiveren av avisa Den Constitutionelle, var blant dem. Begge var danske. Den danske industrimannen David Graah satt i direksjonen, men ellers ser de fleste ut til å være norskfødte. En anke fra Wergeland blir bryskt avvist med at «Selskabets Love ei tillod at gjøre nogen Forandring heri».
Dette var altså bakteppet for skandaleoppslaget i august. I stedet for å låne bort teatersalen til et edelt norsk formål hadde foreningen prioritert en dansk trupp som hadde takket med fyll og spetakkel. Men allerede dagen etter hadde noen forlangt spalteplass for å imøtegå historien. Vedkommende hadde mobilisert både politimesteren og hotellverten som sannhetsvitner:
Politimester Gabriel Fougner bedyret at hotellverten ikke hadde anmeldt «et sønderslaaet Speil». Når det gjaldt avgiften til fattigkassen, ti prosent av utbyttet fra forestillingen, var det riktignok slik at kunstnerne hadde reist tidlig om morgenen uten å betale avgiften, men dette var «rimeligviis at tilskrive en Forglemmelse, da Afgiften, uden nogen Uvillie strax betaltes ved det senere Paakrav».
Hotellvert Søren Hansen på Scandinavie erklærte for sin del at det var snakket om «et lidet Speil», og at han ikke kunne være sikker på at det var disse gjestene som hadde knust det. Dessuten hadde en tjenestepike som han hadde sendt etter dem fått dobbelt betalt for «Speilets Istandbringelse».
Morgenbladets redaktør kommenterte at uriktigheten «sees at indskrænke sg til, at det ituslagne Speil skulde være lidet, ikke stort». Ellers mente redaktøren at det måtte være en «ubeleilig Maade at indkræve en Afgift paa» hvis man måtte «sende en Politibetjent sex Mile efter den»:
Så fortsetter føljetongen med en indignert artikkel i Den Constitutionelle over «Morgenbladets grove Spøg», før Morgenbladet konkluderer med at «Fakta ere: at Kunstnerne, da de forlode deres Logis, havde forsømt at betale det ituslagne Speil saavelsom Afgiften til Fattigkassen, og at en Politibetjent sendtes efter til Moss for at indfordre den sidste».
-gb-
