Marketenteren Erik Sætrand var småkjøpmennenes fremste forkjemper i årene etter 1830. Men da han rykket inn som borgerrepresentant, fikk han også flere fiender. Det hjalp ikke at han også var en kranglefant, og i januar 1834 holdt det på å gå helt galt. Heldigvis syntes stiftamtmannen at det å jukse i kortspill ikke holdt til rettslig tiltale.
Lørdag 18. januar 1834 rykker en innsender inn en ganske fornøyelig og sterkt injurierende historie om en «forhenværende Nattevægter og Brandsprøitepumpe, p.t. Formand for en europæisk Commune», som skulle ha avlagt en julevisitt hos venner og kjente «i Grønland». Der skal han ha blitt invitert på brennevin og kortspill, men det går ikke bedre enn at «en Grønlænder» bemerker at formannen har bedrevet «Filuterie» – altså falskspill. Vedkommende «formand» ble så oppbrakt at han hadde gitt grønlenderen «et Snudedrag». Men en «brav, ung Grønlænder, Garver af Profession»[1]Antagelig garvermester Simon Waaler. Han er den eneste yngre garvermester på Grønland i manntallet fra 1834 – 27 år gammel. dæljet til formannen så kraftig at «han stupede og knuste 3 Stole og et Bord i sit Fald».
Det tok ikke mange dager før en fisker ved navn Tippel Ture, angivelig bosatt på Nakholmen, responderte. Teksten er velformulert, men muligens litt påtatt humoristisk, for forfatteren benekter ikke at noe har skjedd denne kvelden – men «at det hverken kan ansees for noget nyt eller særdeles anstødeligt, at Formanden i Julen blant gjæstfrie Mennesker har taget sig en Perial[2]fyllekule, og i beruset Tilstand kan desværre Mangen Ting foregaae, som ellers vilde været ugjort».
Tippel Ture – aka Erik Sætrand – synes ellers ikke det er passende at den anonyme innsenderen «underretter om Formandens forhenværende Stilling som Vægter og Brandsprøitepumper, thi det er sandelig en Ære for denne, at Foresatte har funde ham tjenlig til og derfor pladseret ham paa hans nu havende vigtigere Post».
Så fortsetter skittkastingen i enda et par runder med halvmorsomme hentydninger om formannens forhold til Grønland og «communalsamlingen i Thule», før kjøpmannen og borgerrepresentanten Hans Faye tar affære. Han konfronterer sin borgerrepresentantkollega Sætrand med avisskriveriene og vil vite om det er sant at han i fylla har jukset i kortspill og havnet i slagsmål i et juleselskap. Også stiftamtmann Niels Arntzen Sem fatter interesse for saken og innkaller Sætrand til et forhør, som siden blir oversendt de andre borgerrepresentantene til orientering. Dette forhøret er dessverre blitt borte i arkivene, men vi har den forklaringen som Sætrand selv forfattet til sine representantkolleger. Den ligger i magistratens papirer i byarkivet[3]OBA/A-20125/D/Da/L0039.
Og her var det ingen bråkjekk «Tippel Ture» som ytret seg – men en i hvert fall delvis angrende synder. Sætrand la seg nokså flat, selv om han gjerne ville formidle sin versjon av det inntrufne.
Ifølge Sætrand hadde han gått noen nyttårsvisitter om kvelden 4. januar, da han hadde kommet i snakk med kona til slakter Paul Nordby [4]Han med Nordbygata, som lurte på om han kunne be mannen hennes komme hjem fra marketenter Hans Nielsen, der han skulle oppholde seg. Sætrand hadde da gått til Nielsens bolig i Grønland 2, der han hadde truffet 4-5 «borgerlige Mænd» som han kjente fra før – «der morede sig med et Glas Punsch, hvortil man ogsaa indbød mig til at deltage».
De muntre herrer ble enige om å spille kort, «og at Spillet skulle gjælde en fastsat Fortæring af Punsch». Sætrand var allerede oppmuntret av det han hadde drukket underveis, og det ble ikke bedre av «den noget overflødige Punschdrikken hos Nielsen», slik at han hadde «faaet det man kalder en drøi Perial». Han var med andre ord kraftig påseilet. Sætrand trøster seg med at de andre var i en omtrent lignende Forfatning. Så hadde det oppstått uenighet under spillet, og det var skipper Niels Melbye[5]Han bodde i Vaterland og var nabo med Sætrand, noen hus bortenfor i Store Vognmandsgate som hadde bemerket at Sætrand satt med et kort for mye, «hvilket jeg dog, efter min bedste Overbevisning, aldeles maa benægte at have fundet Sted». På den annen side: «hvor let kunde det ikke skee, da der spilledes med gamle brugte og tykke Kort og Fingerne vare klæbede af Punsch».
Hadde Sætrand ikke vært i den forfatning han nå var, så hadde han nok oversett beskyldningene «med Ligegyldighed», men siden de var ganske fulle alle sammen «tog Tingen den Vending, at der opstod lidt Klammeri mellem mig de og de øvrige berusede Gjæster». Og her er det ikke en spesielt flat Sætrand som skriver, for det var «Skipper Melbye, som ved sine bebreidende Udtryk, dog var den egentlige foranledniger».
Sætrand håpet at episoden «af ethvert fornuftigt Menneske vil blive anseet som en uden Overlæg indtruffen ubehagelig Begivenhed blant endeel berusede Mennesker». Han skulle gjerne sett handlingene ugjort, men mente at dette ikke burde være «Gjenstand for Lovens Mellemkomst».
Det samme mente stiftamtmannen, som sendte kopi av sitt forhør med Sætrand til magistraten med en bemerkning om at dette ikke var «noget, der kunne give Aarsag til nogen videre Foranstaltning».
-gb-
References
