Framnæsfergen støter i taaken paa Hasvold Bad.

Hvorfor utenriksminister Mowinckel og frue ikke kom til Det norske teatrets festforestilling

Framnæs-fergen ved Dronningen ca 1910. Ukjent foto, Oslo museum

Dagbladet 23.11. 1922: I almindelighet betrakter man turen fra Skillebæk og over til Dronningen som innbegrepet av en ufarlig sjøreise. Riktignok skal der virkelig finnes en del kvinner i denne by, som naar de skal til “Ladegaardsøen” tar trikken til Skøyen og spaserer resten av veien, fordi de er redde for aa bli sjøsyke. Men man kan gaa ut fra at der neppe finnes en sjel som undgaar fergene av frykt for sammenstøt eller forlis.

Imidlertid skjer der meget rart i verden og igaar eftermiddag skjedde vel noget av det besynderligste vi har oplevd paa lenge her i denne fredsommelige by: Skillebæk-fergen var nær ved aa havarere! Det høres fantastisk ut, men det er sant. Og her er beretningen, slik som den er blitt oss fortalt av øienvidner, hvis sanndruhet er hevet over enhver tvil:

Utenriksminister Johan Ludvig Mowinckel kom ikke fram til teaterforestillingen. Foto: Ernst Rude 1919, Oslo museum.

7.10-fergen fra Dronningen var igaar, som alltid, fullt besatt. Med denne – og næste ferge – drar alle de Bygdø-beboere som skal i teater, paa varieté eller i middagsselskaper. Blant passasjerene igaar var utenriksminister Mowinckel og frue, som skulde overvære Det norske teatrets festforestilling “Haakon Jarl” igaaraftes. Saalangt kom de imidlertid ikke, til stor sorg baade for dem selv og vertene. Og det gikk saaledes for sig: Klokken ringte til avgang og i tykk, ugjennemtrengelig taake startet fergen sin farefulle reise over Frognerkilen, en reise, som kapteinen sikkert har foretatt et par tusen ganger i sitt liv uten at nevneverdige ulykker er foregatt. Igaar vilde skjebnen imidlertid at denne tur skulde bli enestaaende i fergenes historie. Ikke før hadde “Framnæs” forlatt bryggen ved Huk-Aveny før lykten i kompashuset gik ut og i belgmørket og takken kom fergen straks ut av kurs. Langsomt og forsiktig stampet den sig fremover. Passasjerene er vant til at farten er meget langsom i taake, men igaar tok turen en saa uhyggelig lang tid at passasjerene efterhaanden begynte aa bli nervøse. Hvor i all verden bar dette hen? Aktet kapteinen aa bortføre dem til Drøbak eller andre fjerntliggende egner? Man saa paa klokken og rettet utaalmodige spørsmaal til styrmannen. Er vi da ikke snart fremme? Jo, nu skulde vi da snart være ved Skillebæk, mente styrmannen, men ikke før hadde han avlevert denne optimistiske bemerkning før et veldig brak hørtes, fergen braastanset med et rykk, som fikk passasjerene til aa stupe overende der de stod parat til aa løpe i land for aa naa tidsnok frem til trikken. En panikklignende redsel opstod. Man saa mystiske konturer tegne sig svakt og ubestemmelig i taaken like foran baugen (den ene av fergens to runde ender som gikk foran) og blev straks klar over at det kunde være alt i verden undtagen nettop Skillebæk-bryggen. De mest lokalkjente opdaget ved intenst aa gjennembore taaken med sitt blikk at det var Hasvold bad ytterst paa Brandskjæret fergen hadde “landet ved”.

Hasvolds bad 1913. Foto: Thyge Mathiassen, Oslo museum.

Og landingen hadde foregaatt saa grundig og resolutt at færgens rekkverk og styrehus var halvt smadret mens badehuset paa sin side hadde faatt et par anselige bulker i sin bordvegg. Da den første forvirring hadde gitt sig og det viste sig at færgen stod bommende fast gjaldt det aa faa passagerene i land. Det foregikk til dels ved hjelp av robaater. Passagerene blev satt i land like ved badet. Men hvis man tror at deres viderverdigheter dermed var forbi tar man skammelig feil. Terrenget fra Hasvold og inn til Skillebekk eller Filipstad er saa rotet og vanskelig fremkommelig paa grunn av fyllinger, jernbaneskinner, plankestabler, oplagsskur, jernbanevogner og hundre andre ting at en spasertur her selv i det klareste dagslys krever opbydelse av hele ens aandsnærværelse. Og da kan man tenke sig hvordan det er i tykk taake og søle! De lykkelig reddede passagerer tumlet som i blinde bortover moradsene, snublet i jernbaneskinner og rusten staaltraad, gled i sølen, satte benene fast i lumske huller, forvillet sig inn i labyrinter av vogner og skur saa de tilslutt hverken visste ut eller inn.

Men ved hjelp av mirakler kom da allesammen efter overmenneskelige lidelser tilslutt i god behold frem til civilisasjonen, men da var de fleste saa utkjørt at de maatte opgi sine aftenplaner og vende tilbake til Bygdø igjen. Og blant de tilbakevendende var, som allerede nevnt, utenriksministeren og frue.

Kommentarer