«Deres familie skal lide den samme skjebne»

Den forskremte rådstueskriveren

Høsten 1878 søkte rådstueskriver Johan Peter Ernst Lunde om permisjon etter at et bokettersyn hadde avslørt en betydelig kassamangel. Han var da 89 år gammel og var antagelig landets eldste embedsmann. Fullmektig Franz Albert Georg Schrøder ble konstituert i stillingen, og kunne etter kort tid rapportere om et kontor i fullstendig kaos, der den gamle mannens fortvilte forsøk på å holde orden var blitt undergravd av utro tjenere og utpressere. Utpressingen hadde pågått over flere år, og saken vakte stor oppsikt da den nådde avisspaltene.

Johan Peter Ernst Lunde hadde vært rådstueskriver siden 1850, og hadde før den tid vært sorenskriver og politimester på Lillehammer [1]Hans svigerfar, løytnant Diderich Püllich, var en sjalu hissigpropp som i 1812 tok livet av sin overordnede som han mente hadde lagt an på kona hans. Til gjengjeld ble han selv dømt til døden og … Continue reading. Han var født i 1789, og var altså i seniorklassen allerede da han tiltrådte i 1850. Rådstueskriverembetet var en statlig stilling, skilt ut fra byskriverembetet i 1838, fremdeles forankret i statens overordnede styring med byene. Rådstueskriveren var sekretær for forlikskommisjonen og fattigkommisjonen, mens byskriveren tok seg av andre administrative oppgaver. Begge stillinger drev i grenseland mot det private markedet, og ble i stor grad finansiert av gebyrer – sportler – som ble innbetalt for utførte tjenester. Det var viktig at det var orden i papirer og økonomi, og på et tidspunkt hadde det altså begynt å glippe for Lunde. Et bokettersyn i september 1878 viste en kassamangel på 19.789 kroner og 57 øre – omregnet til 2022-verdi cirka 1,4 millioner kroner[2]https://www.norges-bank.no/tema/Statistikk/Priskalkulator/.

Den første som så sitt snitt til å presse Lunde for penger var en mann ved navn Andersen som tidligere hadde jobbet i politiet, men som hadde fått sparken der «formedelst Drikfældighed og uordentligt Levnet». Han hadde forfattet en liste over Lundes angivelige forseelser. Da Andersen døde, ble listen funnet av kollegene, som ga den tilnavnet «raadstueskriverens synderegister».

Det var særlig to personer som ledet an i utpressingen: Paul Bryde og Christen Gotfried Adolph Dahl. Sistnevnte var også sakfører med egen praksis, og de to byttet åpenbart på rollene. Noen ganger opptrådte de sammen, andre ganger var den ene skurk mens den andre liksom forsvarte rådstueskriveren. Sakfører Dahl var på samme tid både Lundes juridiske rådgiver og utpresser. At de skiftet roller må ha bidratt til å forvirre den fortvilte rådstueskriveren ytterligere.

Avisene brakte et knippe av de mange brevene, og de kyniske utpresserne hadde ikke gjort stort for å skjule sine spor: «De erindrer, at vi sagde Dem, at Freden snart vilde blive brudt, dersom De med et eneste Ord omtalte noget, hvilket De lovede ikke at gjøre, – men De har som sædvanligt ikke holdt Ord», skrev de sammen.

Kort etter skrev Bryde: «Med Forundring har jeg med mine egne Øine seet, at De baade igaar og i dag har aflagt Visiter hos den saakaldte «Sagfører Dahl» i Anledning af hans Klage over Dem til Forligelseskommissionen. […] Jeg vil underrette Dem om, at denne «Pøbelist» har gaaet drukken om paa Restaurationerne her i Byen og i sin drukne Tilstand fremvist til næsten alle og enhver Klager, han har opfattet ianledning af Dem».

Så snudde Bryde helt om i et nytt trusselbrev til Lunde: «Hvis De ønsker at forblive i Embedet uden Ubehageligheder til over Bededagen, saa maa De øieblikkelig sørge for at opfylde min Anmodning, der nu fordobles. Dette er ved min udødelige Sjels Frelse jeg varskoer Dem for sidste Gang.
Deres Familie skal lide den samme Skjebne.
Bryde,
Der har Dem i sin Magt.»

Dahl sendte også brev på egen hånd: «Mit Ultimatum er: Enten Attesten strax eller 500 – fem Hundrede – Speciedaler. Nu kan De gjøre, hvad Fanden De vil. Kl.5 indleverer jeg til en Begyndelse Klage til Forligelseskommissionen paa Mandag.»

Lunde mente på sin side at han ikke var skyld i noen mangler i regnskapet, men at han hadde forsøkt å føye seg for sine ansatte «fordi han fandt deres Opførsel altfor truende og tænkte sig Muligheden af, at de kunde skaffe falske Vidner, samt endelig fordi han vilde undgaa det med Rettergang forbundne Opstyr…»

Det var faktisk bare sakfører Dahl som ble tiltalt i saken. Han ble fradømt sin rett til å praktisere som sakfører, samt at han måtte betale saksomkostningene, men ble for øvrig frikjent for forholdet.

Dette var lenge før folketrygdloven, og mange sto i jobben til de stupte. Omtrent samtidig med Lundes ulykkelige sak ble den såkalte stempletpapirforvalteren i Kristiania utsatt for et alvorlig underslag, begått av hans svigersønn. Også han var gammel, og Dagbladet kommenterte at dette «kunde ikke i mindste Maade overraske den, der havde en Smule Kjendskab til Statskalenderen, som viste, at de to Indehaveres samlede Alder var 165 Aar.»

Lunde ble meddelt «Afsked i Naade» i juli 1880, med en pensjon på 2800 kroner. Stortinget reviderte pensjonen hans året etter. Komiteen som behandlet saken mente nok at han for en stor del selv hadde skyld i sin elendige situasjon, men innstilte likevel på at han skulle få pensjon – men betydelig redusert: «I Betragtning af denne Oldings aldeles hjælpeløse Stilling finder hele Komiteen Pension at burde tilstaaes ham, for at han ikke skal være udsat for at lide Nød. Større Pension end Kr. 1600 finder man dog i nærværende Tilfælde ikke at kunne anbefale.»

References

References
1 Hans svigerfar, løytnant Diderich Püllich, var en sjalu hissigpropp som i 1812 tok livet av sin overordnede som han mente hadde lagt an på kona hans. Til gjengjeld ble han selv dømt til døden og henrettet på Kastellet i København.
2 https://www.norges-bank.no/tema/Statistikk/Priskalkulator/