Niels Ytteborgs venner og uvenner

Denne veien forbi Klingenberg var blant strekningene som veiinspektøren hadde ansvar for. (Johannes Flintoe, Oso museum)

Christiania var ingen Kardemomme by der alle var venner. Tvert imot kunne motsetningene være store og uforsonlige. Og i 1830-årene var Niels Jensen Ytteborg en gjenganger i konfliktene – det kan vi se både i avisene og i byarkivets papirer. Det hadde ofte sammenheng med hans mange kommunale lederverv. Da han måtte overta som veiinspektør ble det nærmest opprør i rekkene.

Sommeren 1830 gikk det helt galt for kjøpmannen Niels K. Krag, som hadde vært veiinspektør i halvannet år. Han ble umyndiggjort og erklært sinnssvak etter at han hadde begynt å gi bort formuen sin i øst og vest. En av dem som hadde mottatt store verdier, var lederen for Eugenias stiftelse, Maria Schandorff, som i Morgenbladet ble avkrevd en redegjørelse for hva som hadde skjedd.

Det var åpenbart at Krag ikke kunne fortsette i det viktige og krevende veiinspektørvervet. Inn kom den ambisiøse håndverkermesteren Niels Jensen Ytteborg, som hadde begynt å markere seg som en av kommunens ledende menn. Dermed var bråket i gang.

Uniform fra Det gule chor. (Norsk folkemuseum.)

24. august skriver juveler Halfdan Urdahl et brev til magistraten som vi gjenfinner i byarkivet[1]OBA/A-20125/D/Da/L0032. Han er nettopp blitt pålagt vervet som en av flere rodemestere i byens veivesen, men han ser seg «nødsaget til at aller ærbødigst at bede sig fritaget». Årsaken er at «det uvenskabelige Forhold der i flere Aar har fundet og endnu finder Sted imellem Borgermajor Ytteborg, som naaværende Veiinspecteur og mig, og det Forhold jeg som Rodemester nødvendigviis maae komme i til ham, ville gjøre dette Ombud til det besværligste og ubehageligste der kunne paalægges mig».

Urdahl minner om at han også tidligere har forsøkt å fjerne seg «fra ethvert Berøringspunkt med Major Ytteborg». For å komme seg vekk fra tjenesten i den offentlige borgerbevæpningen, der Ytteborg også spilte en fremtredende rolle som offiser på vei oppover, hadde Urdahl meldt overgang til det halvprivate gule Chor, «endog med betydelig Pengeopofrelse» siden han måtte betale uniform og utstyr selv. Urdahl mente at jobben som rodemester ville føre til «daglige og maaske høist ubehagelige gjensidige Optrin mellem meg og Veiinspecteur Major Ytteborg». Allerede hadde han opplevd at Ytteborg hadde pålagt ham oppdrag ved de løkkene som lå lengst fra byen.

Urdahl ba tynt for seg, og forpliktet seg til at han med «Fornøielse og Iver skal overtage hvilket somhelst andet Hverv, man maatte behage at anfortroe eller pålægge mig».

Som om ikke dette var nok; få dager senere mottok magistraten et nytt brev, denne gang fra kjøpmann Carl E. Walter, som også var en av de 12 rodemesterne i veivesenet. Han hadde oppdaget at han «som Rodemester, ikke kan undgaae at komme i Berørelse» med Ytteborg, «en Mand af hvem jeg paa den laveste Maade kan anta at blive chicaneret i Udførselen af dette Ombud». Walter var også nylig oppnevnt, etter forslag fra Ytteborg, og han mente dette måtte ha sammenheng med at han for en stund siden hadde anmeldt en handelsdreng ved navn Lorents Baarsen for bedrageri, og at Ytteborg enten «staaer i noget Familie-Forhold eller andet venskabeligt Forhold til dette Menneske» – og at Ytteborg hadde fått Walter oppnevnt som rodemester simpelthen for å få en anledning til å herse med ham, «da han i Egenskab af Inspecteur altid vil finde Anledning til at lade mig føle sin Overlegenhed.

Niels Jensen Ytteborg, ca 1857. Foto: C.C: Wischmann, Oslo museum

Mens Urdahl bodde i Østre kvarter, var Walter nabo med Ytteborg tvers over Storgata, så de to møttes nok uansett i nabolaget.

Det ser ikke ut til at magistraten konfronterer Ytteborg med substansen i de to brevene. Urdahl får godkjent sin bønn om fritak, mens Walter får beskjed om at «man i de af Dem anførte Omstændigheder ikke finder tilstrækkelig Grund til at indvilge deres attraaede Entledigelse».

Kontroversene rundt Ytteborg til tross; han fikk tilsynelatende utrettet ting. I september 1830 finner vi et oppslag i Morgenbladet der beboerne på Hammersborg takker «vor agtværdige Medborger, Hr. Exerceer-Major Ytteborg, for hans virksomme Bestræbelse i at forskaffe os en taalelig Passage til og fra vore Boepæle. […] … efterat Inspectionen over Veibestyrelsen er bleven overdraget til denne udmærket driftige Mand, har han i kort Tid gjort det muligt, hvad vi neppe i flere Aar have kunnet haabe, og i den lange Tid forhen var umuligt.»

Hvem som sto bak den panegyriske hyllesten, vet vi ikke.

I 1831 overtok kjøpmann Christian Schou vervet som veiinspektør, mens Ytteborg avanserte videre i andre kommunale verv, blant annet som borgerrepresentant året etter. Kontroversene rundt hans person skulle ikke bli noe mindre i årene som fulgte.

References

References
1 OBA/A-20125/D/Da/L0032