Av Rolf Erik Heftye
I oktober er det 200 år siden Thomas Heftyes fødsel, og Den Norske Turistforening minnes ham i disse dager som foreningens stifter og første leder. Etter handelsutdannelse i Tyskland kom Thomas Heftye i 1846 inn i handelshuset Tho. Joh. Heftye & Søn og ble etter hvert den drivende kraft i familiebedriften. Thomas Heftye hadde teft og talent og ble styrtrik på sine mange forretninger innen trelasthandel og bankiervirksomhet, noe som ga ham muligheten til å kjøpe eiendommer som løkken Wilhelmsborg ved Drammensveien, plassen Sarabråten i Østmarka og setervollen Frognerseteren.
Wilhelmsborg døpte han om til Frognæs og fikk oppført en representativ villa med ballsal for de store anledninger, og Frognerseteren ble nærmest til et museum etter han fikk reist et laftet tømmerhus, flyttet to gamle bondestuer dit og oppført en kopi av et stabbur. På Sarabråten fikk han oppført en østerdalsstue til erstatning for den gamle husmannsstua, og han utvidet stedet senere med flere bygninger. Med dette fikk han tre arenaer for besøk av familie, venner og inviterte gjester.
I unionstiden hadde Norge ingen egen utenriksminister og Thomas Heftye utfoldet en så stor representasjon at mange regnet ham som Norges uoffisielle utenriksminister. Han var bindeleddet, en som førte mennesker sammen i en tid som var preget av standsforskjeller, og han ble beskrevet i samtiden som vennlig og omgjengelig og fri for snobberi og riksmannsarroganse. På besøk kom konger, dronninger og prinser, utenlandske dignitære, og ikke minst kunstnere, akademikere og politikere.
Når vi leser gjestebøkene fra Frognerseteren og Sarabråten ser vi at bankierer, forretningsfolk, ledende politikere og embetsmenn hadde nær omgang med hverandre. Det var de samme personene som møttes på ball og i store middagsselskaper, og ikke minst i datidens mange foreninger. Thomas Heftye levde i en tid uten dagens habilitetsgrenser, og i hans tid var det et samspill mellom politikk og byråkrati på den ene siden og de ledende bankierene på den andre siden. Det ble godtatt at dette samspillet ga mynt i kassen til bankierene og at høytstående embetsmenn eide aksjer i private foretak.
Midt i dette finner vi nettverksbyggeren Thomas Heftye som var noe langt mer enn bare en forretningsmann. Han var en handelskapitalistisk samfunnsbygger med samfunnsånd med mange offentlige og private verv, men som rikspolitiker for Høyre nådde han ikke opp – han var for liberal for det store flertall. Johan Arup Seip skrev om ham at han ikke eide viljen til makt.
Men hva lå bak bildet av denne mannen med de diplomatiske og sosiale talenter? Han hadde 5 barn, to jenter og tre gutter. Jentene ble, som seg hør og bør, godt gift. Guttene var det verre med – de ville ikke videreføre familietradisjonen hvor sønner skulle utdanne seg merkantilt for så å gå inn i handelshuset. Dette bruddet med familietradisjonen kan ikke ha vært lett for ham. Kanskje var far for opptatt med alt sitt og mor som administrerte hjemmet kan ha kommet nærmest barna.
Thomas Heftye var en moderne mann og han var den første i hovedstaden som la inn telefon, var direktør i den første jernbanen og ønsket å organisere det norske pengemarked som medstifter av Statsøkonomiske forening. Glemselens slør har senket seg over Thomas Heftye, men hans ord om den sosiale turismen lever fortsatt gjennom Turistforeningens mantra: – Lad os gjøre det let og billigt, at riktig mange kan komme og se, hvad der er stort og vakkert i vort land.
Rolf Erik Heftye driver nettstedet www.heftyeslekten.no, der du kan lese mer om Thomas Heftye og familien hans.
