Blikkenslagerens mislykkede utleiekupp

Soldatene utgjorde en vesentlig andel av Christianias befolkning, og av 6-800 mann bodde under 100 inne på festningen de første tiårene etter 1800. Byen hadde ansvaret for å innkvartere dem. Alle borgere måtte delta i finansieringen over skatteseddelen, men for de som leide ut rom kunne det være en kjærkommen inntekt. Men da blikkenslager Engebret Rolfsen forsøkte å gjøre et kupp ved å innkvartere et kompani soldater, gikk det ikke så bra.

En egen innkvarteringskommisjon hadde oversikten over tilgjengelige senger. Mange ønsket å leie ut, men borgerne hadde også en plikt til å bistå, så i prinsippet kunne det også forekomme mer eller mindre tvungen rekvirering av husvære. Administrasjonen av leieutgifter og refusjoner lå til en såkalt «billetteur», som igjen hadde hjelp av rodemestere over hele byen. Dette var verv som gikk på omgang.

For magistraten – byens daglige ledelse, oppnevnt av staten – medførte dette systemet åpenbart mye plunder og heft, og man så seg som etter enklere løsninger. I 1825 foreslo magistraten at man skulle oppføre egne kaserner som skulle huse de fleste soldatene. Det ville imidlertid ikke frita borgerne fra å finansiere innkvarteringen, og et borgermøte avviste forslaget og ville beholde den gamle ordningen.

I 1828 lanserte magistraten tanken på nytt, og denne gangen gikk de direkte ut med en anbudsforespørsel – en «licitation» – uten å spørre borgerne. Det vakte reaksjoner, og en innsender hevdet at dette «vil forvolde mange af Byens Indvaanere betydeligt Tab, da mange Snese Familier ved Indqvarteringen nu sættes istand til at betale Huusleie og Skatter». Han ville at en «en duelig Jurist» skulle protestere «imod Approbation af det af Hr. Blikkenslager Rolfsen ved Licitationen den 6te d. M. gjorte Tilbud, at ville paatage sig Indqvarteringen af et Compagnie af Garnisonen».

Det var altså blikkenslagermester Engebret Rolfsen, født på Hønefoss i 1797, som hadde vunnet fram med et tilbud om å innkvartere et helt kompani, altså cirka 100 soldater. Kildematerialet er tynt og uoversiktlig, men i Byarkivet^[1]OBA/A-20125/D/Da/L0046 finner vi en konkretisering av hans tilbud i brevs form – fra desember 1829:

«Min Gaard i Vaterland, der bestaaer af 14 Værelser og 4 Kjøkkener, bruger jeg herved den Frihed, at tilbyde til Indqvarteringslocale for 106 ugifte Militaire mod den yderst billige Betaling 2 ½ Spd daglig pr Mand saavel Sommer som Vinter.»

Rolfsen ønsket seg tilbakemelding «jo før jo heller for, hvis mit Tilbud antages, at kunne opsige de Folk der nu beboer Gaarden, og faa Værelserne hensigtsmæssigen indrættede til Slutningen af førstkommende Aprilmaaned».

Av andre kilder får vi vite at det må dreie seg om gård nummer 200 i Vaterland, som lå i den såkalte Søberggangen inn mot Elvegaten. Innkvarteringskommisjonen dro dit på inspeksjon i januar 1830 – og rapporten tilbake var drepende:

De kunne bare beklage «at Localet langt fra opfylder den billigste Forventning. Bygningen, som bestaaer af 3 etager, ligger i en af Vaterlands smaleste Gader og er saa slet opført, at man ikke uden Grund tør befrygte Mures og Vægges Sammenstyrtning paa forskjellige Steder. Portrummet er temmelig smalt og det falleferdige Baghuus afgiver ingenlunde de for en Caserneindretning udfordrende Beqvemmeligheder. Mangel paa Vandspring og Locum i Gaarden lægger ikke mindre Hindring i Vejen. Den maadelig opførte Trappegang er ubeqvem i flere Husstander og Værelser, der naa beboes af en Mængde fattige Familier, ere i den usleste Tilstand. Gulvene, som efter Eierens Sigende skulde af Lejerne være benyttede til Brændhugning var i de fleste Værelser ubrugbare […] Døre og Vinduer vidne om slette Materialer, slet Arbejde og Mishandling i høi Grad.»

Rapporten var altså full slakt. Rolfsen hadde erklært at værelsene skulle bli satt i brukbar stand, «men Commissionen ansaae det ikke passende at indlade sig på Noget i saa Henseende […] Saaledes kan Commissionen ikke tilraade, at Byen indlade sig paa Blikkenslager Rolfsens Tilbud», het det i rapporten. Kommisjonen besto som sedvanlig av en offiser, en representant for magistraten og to borgere – i dette tilfelle batterisjef Kjeld Jensen Flood, magistratsmedlem Gert Nicolai Flock og kjøpmennene Ole Heyerdahl og Henrik Resch.

Siden hører vi ikke noe mer om kasernebygging før staten tar hånd om det selv i forbindelse med ombyggingen på Hovedtangen, og det kan se ut til at forsøket på å lage en mer effektiv innkvarteringsordning løp ut i sanden. I årene som følger annonserer skiftende «billetteurer» at folk må komme for å få betalt for leietagerne sine.