Den uheldige enken på Sagene

Akerselva nedenfor vanninntaket. Tegning Peter Frederik Wergmann.

I 1832 ble Anne Erichsdatter kastet ut av vannvokterboligen ved Sagene fordi hun ikke var mann. Og muligens fordi hun i enkeltes øyne ikke levde et moralsk uklanderlig liv.

I april 1828 døde Hans Erichsen, 49 år gammel. Han var oppsynsmann ved vanninntaket på Sagene, der Christiania fikk sitt drikkevann gjennom det skrøpelige nettverket av trerør ned til byen. Han etterlot seg sin gravide kone Anne, som inntil videre overtok jobben. Det ser ut til at byens myndigheter syntes dette var en grei løsning, og året etter utlyste de til og med et rehabiliteringsoppdrag for huset på Sagene, “der for Tiden beboes af Oppasseren ved Vandindtaget”.

Men det var andre som åpenbart irriterte seg. I oktober 1831 dukket det opp en innsender i Nyeste Skilderie som rettet bred kritikk mot borgerrepresentasjonen, med en del systemkritiske ankepunkter – mot hemmelighold, mot representantenes tilknytning til byen og mot deres manglende deltakelse på møtene. Og til slutt tok innsenderen opp en konkret sak helt på siden: Hvordan kunne det ha seg at de eligerte menn hadde vedtatt å bygge et nytt hus ved Akerselva og stilt det til disposisjon for en kone som skulle ha oppsyn med vanninntaket? Det bodde jo faktisk en arbeidsmann like i nærheten som godt kunne ha skjøttet dette oppdraget “beqvemmeligere end formeldte Kone og rimeligviis mod en ringere Godtgjørelse”.

Vi kan bare spekulere på hvem innsenderen var – mye tyder på at vedkommende hadde ganske god innsikt i maktens korridorer – men borgerrepresentantene besvarte i hvert fall alle punktene i Intelligensseddelen noen dager etter. Når det gjaldt vanninntaket, handlet det altså om enken etter den tidligere oppsynsmannen, og “man var overbeviist om hendes Duelighed og Paalidelighed”. Huset hun bodde i, og som kommunen eide, var så forfallent at det måtte renoveres “paa de billigste Vilkaar som vare at erholde”.

Her er vannledningene og inntaket markert på Grosch-kartet fra 1837

I slutten av november inntreffer det et kort avbrudd ved vannverksinntaket, og straks dukker det opp et nytt innlegg i Intelligensseddelen, formodentlig fra den samme innsenderen, som mener å vite at feilen har vært “Skjødesløshed ved Vandindtagningsværket fra den Kones Side, der er anbetroet Opsynet”. Han mener at  “et saadant Arbeide bedre passer sig for en Mand” og at “Opsynet, i stedet for at være i et svagt Fruentimmers Hænder, overdrages til en paalidelig Mandsperson”.

Hvorvidt magistraten og borgerrepresentantene selv har trukket samme konklusjon, eller om de har latt seg påvirke av innsenderen, vet vi ikke. I alle fall blir Anne Erichsdatter varslet om at hennes tid snart er ute. Jobben lyses ut, og vannverkskommisjonen finkjemmer aktuelle kandidater.

Men Anne gir seg ikke uten kamp. I Byarkivet finner vi hennes brev til magistraten[1]OBA/A-20125/D/Da/L0035 som hun sender i januar 1832, åpenbart ført i pennen av en profesjonell skriver. Hun påpeker at hun de siste fire årene som enke “har efterkommet Opsynet derved uden nogen Klage eller Anke fra mine Foresatte”. Imidlertid hadde en mann “fundet Fornøielse udi de offentlige Blade, for kort Tid siden, at gjøre Bebreidelse af Forsømmelse”. Ifølge Anne hadde avbruddet vart bare et par timer, og årsaken var at det hadde samlet seg drivis foran inntaket, men “ingen Mangel på Vand herved foraarsagedes og ingen Skade paa nogen Maade indtraf”, mente hun.

1831: Den nye nattmannen

Hun syntes derfor klagen var urettferdig, for hun hadde “stræbt med yderste Flid at efterkomme den Pligt som med Opsynet er mig paalagt, men da Hensigten af bemelte Klage gaar udpaa, at skille mig fattig Enke med 2de smaa uforsørgede Børn fra dette lille Levebrød saa seer min Fremtids Undergang imøde”. Hvis hun fikk beholde jobben, kunne hun gjerne “forpligte mig til, at holde en egen Mand til Hielp”.

 

Annes moralske forhold

Men kanskje var det noe annet som kunne ligge bak oppsigelsen: “Det kan maaske være den høie Magistrat forebragt nogle urimelige Røgter om mit moralske Forhold, som jeg herved maa forklare”.

Kirkebøkene viser at Anne sammen med mannen Hans hadde fått sønnen Edvard i 1819, så en ny sønn, også kalt Edvard i 1820, så sønnen Gunnerius i 1823, så datteren Emilie Christine Birgithe i 1827. Alle var døde. Så – etter at Hans døde i april 1828 – fødte hun deres felles barn i oktober. Han fikk navnet Hans Christian.

Det var ikke enkelt å klare seg som alenemor. Gjengifte var vanlig, og i 1831 skulle hun altså “indlade mig i nyt Ægteskab med en Person der havde de bedste Skudsmaal”, Men så viste det seg dessverre at han hadde “Henfaldenhed til Drik, men der dog under disse Venskabs Løfter, var saa uheldig at blive frugtsommelig og nedkom med en Dreng nu nogle Maaneder gammel, og for ei at binde mig til en Person, der vilde gjøre min timelige Lykke til den daglige Elendighed, valgte jeg det mindre Onde for det større, ved aldeles at bortjage ham fra mig, der strags skeede”.

Foto: Byantikvaren/Balterzen

Så nå satt hun altså der alene med to sønner, hvorav den yngste – en ny Gunnerius – var født utenfor ekteskap. “Dette sidste kan nok bebreides, men med sand og redelig Bekjendelse, haaber jeg om Tilgivelse”, skrev Anne Erichsdatter[2]Selv om hun egentlig var datter av en Gulbrand, omtalte hun seg selv som Erichsdatter, men altså ikke som Erichsen., som var i “den tillidsfulde Forventning, at bønhøres ved at forblive ved Opsynet af Vandindtaget”.

Men magistraten var urokkelig. De skrev tilbake at de ikke så seg i stand til å gjøre noen forandring i beslutningen, “i hvis følge Deres Tjeneste ved Vandværket ophører og den dermed forbundne Bolig ryddiggjøres til Paaske Flyttetid”. Dermed måtte Anne ut med de to barna.

1839: Vannvokterens kamp mot isen

I stedet fikk Niels Mygind jobben i konkurranse med Mads Gulbrandsen, og skal man tro vannverkskommisjonens innstilling talte det til Myginds fordel at han “dertil er meget trængende” – akkurat slik det må ha vært for Jacob Andersen, som fikk jobben som nattmann året i forveien. Niels Mygind døde i koleraepidemien høsten etter, og vi får tro at det var da Mads Gulbrandsen, som vi kjenner fra denne saken i 1839, overtok jobben.

-gb-

1833: Rapport fra kolerakrisen

References

References
1 OBA/A-20125/D/Da/L0035
2 Selv om hun egentlig var datter av en Gulbrand, omtalte hun seg selv som Erichsdatter, men altså ikke som Erichsen.

Kommentarer