Hvem eide sølvskjeene?

Hvordan hadde fire av grosserer Jørgen Youngs sølvskjeer havnet hjemme hos Anne Marie Grue? Og tilhørte de virkelig Jørgen Young? Og hvem var dette mystiske fruentimmeret som angivelig hadde pantsatt skjeene hos Madame Grue? Og hvorfor ligger denne rettssaken fra 1822 i Byarkivets magistratspapirer sortert under 1834?

Så mange spørsmål. Det finnes dessverre bare klart svar på det siste – men før vi kommer dit, må vi se nærmere på saken som politiet rundt Christianiafjorden brukte mye ressurser på i 1822.

Vi kjenner Madame Grue som arrangør av kostymeball og dansemoro, både i Vaterland og i Ekebergskrenten, men hun drev også som marketenter – sikkert i den juridiske gråsonen som disse småkjøpmennene og vertshusholderne var nødt til – og som pantelåner.

I 1822 hadde altså politiet tatt beslag i fire sølvspiseskjeer hjemme hos Madame Grue. Noen hadde åpenbart ment at de var identiske med noen skjeer som flere år tidligere var blitt borte fra huset til Jørgen Young i Storgata, og politiet gikk grundig til verks i sin etterforskning. For å komme til bunns i saken hadde de også gjort forhør både i Drammen og Drøbak, men her skal vi konsentrere oss om forhørsprotokollen i Christania – og om den påfølgende dommen.

Forhøret begynte 3. oktober under ledelse av politiadjutant Sogn. Først avhørte han løytnant og feierinspektør Christopher Neddogedell, som mente at han kunne gjenkjenne de fire skjeene, og siden han for mange år siden – da han var i Youngs tjeneste – var blitt fortalt at fire slike skjeer var blitt stjålet, så mente han å kunne «aflægge Visheds Eed paa, at disse tilstedeværende Skeer var Young tilhørende».

Vi får aldri noe svar på om skjeene egentlig har tilhørt Young, som på dette tidspunktet var byens rikeste mann. Mye tyder på at han ikke var sikker selv, heller – for noen egentlig påstand foreligger ikke fra hans side.

Ifølge Madame Grues hadde skjeene kommet i hennes besittelse via avdøde blikkenslager Andreas Schønne^[1]i moderne tid skrives navnet Schøne, men her staves det både Schønne og Schjønne, som enten selv eller via et mystisk «fruentimmer» hadde pantsatt skjeene hos Anne Marie. Deretter var hun blitt sittende med dem fordi blikkenslageren ikke hadde penger til å innløse dem.

Blikkenslager Amund Smebye, som hadde vært i lære hos Schønne, kunne bekrefte at Schønne hadde noen slike skjeer. Han visste ikke hva som hadde skjedd med dem, men mente at blikkenslagermester Christopher Thinn og kona hans muligens kunne «afgive nøiagtigere Oplysninger».

Så gikk det over en måned før politiadjutanten innkalte flere vitner. Denne gangen kunne han også fremlegge kvitteringen fra en auksjon etter enkefru Quist i 1801, der jomfru Johanne Torgersen – den senere Madame Young – hadde kjøpt 12 sølvskjeer for til sammen 40 spesidaler, som hver for seg veide omkring tre lodd – altså knappe 15 gram. Det var av disse 12 det nå manglet 4. På samme auksjon fremgikk det av papirene at løytnant og skomakermester Jacob Kjelsen hadde kjøpt seks skjeer. Kjelsen møtte til forhør og erklærte at han for sin del ikke kunne huske å ha kjøpt noen skjeer, og at han «med Vished ved ikke enten at eje eller have ejet Sølvskeer af det Slag som han nu forevises, nemlig de hos Madame Grue erholdte».

Dette kunne vel tale til Anne Maries fordel, men like etter dukket blikkenslager Christopher Thinn opp – han hadde kjent sin kollega Schønne meget godt – og kunne berette at Schønnes skjeer var inngravert med «C.A.S», «og «hvorledes kan de her omhandlede Skeer, der ei have saadanne Mærke være kommen fra Schønne», undret Thinn.

Så er det gullsmedmester Niels Delphins tur. Hans forklaring er mildt sagt usammenhengende gjengitt, men vi forstår at han vitner til fordel for Madame Grue. Det viktigste elementet er at han introduserer «en Pige eller Kone Oline eller Olia» som skal ha fått utlånt skjeene av Schønne og at det er hun som har pantsatt dem til Madame Grue. Skjeene skulle være utlånt til «dette Fruentimmer for at pantsættes fordi hun vilde laane Penge af Schønne, hvilke han ei havde […] Hvor det anmeldte Fruentimmer nu opholde sig ved han ikke, men han troer det er bortflyttet fra Byen».

Madame Grue forklarte for sin del at «Fruentimmeret som pantsatte Skeerne medbragte en Seddel fra Schønne og senere modtog hun Brev i Anledning af at han vilde afstaae Samme, men ikke hverken Seddelen eller Brevene ere hun nu i Besiddelse af».

Før avhørene ble avsluttet, veide politiadjutant Sogn de skjeene som var blitt funnet hos Madame Grue, og de veide drøye tre lodd – akkurat som de Young savnet.

 

Dommen

Da saken kom opp for bytinget i mars 1823, blåholdt byfogd Frederik Riis på prinsippet om at tiltalte er uskyldig til det motsatte er bevist.

Selv om de flere vitners forklaringer gikk ut på «at de omhandlede 4 Skeer ere af samme Slags, og have saadan Lighed med de Young have mistet, at de maae være ham tilhørende» – var dette likevel ikke nok for lovens bokstav, som stilte strenge krav til bevisbyrden for den «der kjender sig ved Koster i anden Mands Hævd». Faktisk var det jo heller ikke «indgivet nogen Klage eller Paastand fra den formentlig Bestjaalne – altså Young. Derfor mente dommeren at Madame Grue måtte frifinnes og at omkostningene måtte bæres av det offentlige. Alle involverte skulle ha sitt, blant andre aktor Gude som hadde reist helt til Drøbak for å avhøre vitner, og prokurator Bang med som hadde hatt tilsvarende møter i Drammen.

Derimot påpekte dommeren at det var «enkelte Data som synes at gjøre Anne Marie Grue noget mistænkelig», blant annet at hun også var under tiltale for å ha ført falske vitner – formodentlig i en annen sak hun var involvert i – og at det omtalte fruentimmeret som angivelig hadde pantsatt skjeene, også hadde arbeidet hos Young. Vi forstår av sammenhengen at hun faktisk eksisterte og at hun må ha bodd i Drøbak eller i Drammen.

Grunnen til at vi finner rettsdokumenter fra 1822-23 i 1834-arkivet er at Madame Grue da var nødt til å søke om å få fornyet sine rettigheter til å drive som marketenter. Hun hadde drevet på sin fraskilte manns borgerskap slik skikken var, men nå var Ole Grue død, og hans unge enke ville også drive videre – og myndighetene syntes det var i overkant generøst at to damer skulle få drive på en manns borgerbrev. Men etter mye fram og tilbake fikk Anne Marie Grue anledning til å fortsette som marketenter.

Det skal sies at den omtalte rettssaken ikke var den eneste Madame Grue bakset med gjennom 1820-tallet, men ingen av dem ligger i den omtalte 1834-filen. Allerede senere i 1823 ble hun igjen tiltalt for heleri, denne gang av noen vinglass som var forsvunnet fra stattholderboligen. Heller ikke denne gangen greide aktor å vinne helt fram, men hadde det stått til høyesterettsdommer Andreas Arntzen ville hun fått fire måneders straffarbeide på Christiania tukthus. Heldigvis ble hun reddet av den liberale Frederik Motzfeldt og et flertall av dommerne, men hun ble dømt til å betale saksomkostninger.

Hun var ellers i to heftige sivilrettssaker som også havnet i Høyesterett – en ærekrenkelsessak som slottsprest Johan Storm Munch reiste mot henne i 1821 og en forretningsklage som Jørgen Young rettet mot henne i 1827. Hun tapte den første, men vant den andre.

-gb-

 

 

 

.