Trelasthandlerens støtteaksjon

Jernbanetorget. Henrichsen hadde kontor i nr 2, på hjørnet av Lille Strandgade.(Byarkivet)

I 1865 førte en ganske plutselig utpanting på trelasthandler Johan Lærums landsted på Ormøya i 1865 til opptøyer inne i Christiania. Flere kvelder på rad fylte folk gater og torg nederst på Karl Johans gate, og til slutt måtte militært kavaleri settes inn for å sette en stopper for uroen.

Det var grosserer Carl Theodor Henrichsen som hadde stått bak utpantingen gjennom sin advokat Johannes Brun, og i byen spredte det seg et inntrykk av at utpantingen hadde foregått på en usedvanlig hensynsløs måte. Avisenes referater spriker. Aftenbladet mente at Henrichsen var i sin fulle rett, mens Christiania-korrespondenten i Drammens Blad skrev at Henrichsens aksjon kunne være “af den Natur, at den nok kan kvalificere sig til en misbilligende Oppinionsytring”.

Gateuroen pågikk over flere kvelder i månedsskiftet januar/februar. Ifølge Aftenbladets referater begynte den første kvelden med at “nogle hundrede Personer” hadde samlet seg på Jernbanetorget, der Henrichsen hadde sine kontorer i nummer 2 (der Amerikalinjens bygg står nå). Der hadde de holdt pipekonsert en stund før de hadde gått hjem, uten at politiet grep inn. Men kvelden etter samlet det seg 1000 mennesker, “der peb og hujede”. Politiet hadde imidlertid greid å holde menneskemengden under kontroll, og det hele hadde løst seg opp ved 23-tiden. Onsdag 1. februar samlet det seg 3-4000 personer, hvorav de fleste riktignok var nysgjerrige tilskuere – eller som Aftenbladet uttrykte det: “Velklædde Personer af alle Aldere og begge Kjøn, endog Borgermænd med sine Koner under Armen og de Smaa ved Haanden”.

Carl Theodor Henrichsen ca 1865 – i visittpositur. (Oslo museum)

Politiets metode var til å begynne med å holde folk i bevegelse. Ingen fikk lov til å bli stående noe sted, “og store Sværme bevægede sig frem og tilbage i Karl Johans gade”.

Noen var likevel gjenstridige, særlig “en drabelig Tobaksspinder”, som ble arrestert og ført til Rådhuset, “ledsaget af en stor Procession, der i de forskjelligste Tonearter søgte at udtrykke sin Medfølelse med den Arresterede”.

Og etter hvert vokste folkemengden, slik at kavaleriet måtte rykke ut – “det viste sig meget virksomt til at sprede Folkemassen” – og ved midnatt var det rolig i byen.

Aftenbladet mente at “størst Skam falder ikke paa de faa Slusker og Gadegutter, som huje og pibe, men meget mere paa den store og nysgjerrige Skare tildels af det bedre Publikum, der indfinder sig som Tilskuere”.

Bakgrunnen for det hele var trelasthandler Johan Lærums vanskelige økonomiske situasjon. Carl Theodor Henrichsen hadde kausjonert 2000 spesidaler for ham, og Henrichsen hadde en mistanke om at Lærum snart ville slå seg selv konkurs, hvilket han også gjorde 30. januar. Da ville pengene være tapt. Derfor hadde han bedt advokat Brun om å gjøre en “executionsforretning” på Lærums landsted allerede 27. januar. Trelasthandleren var ikke hjemme, men fru Lærum var tilstede, og Brun forsynte seg med en rekke eiendeler for å dekke inn mest mulig av Lærums gjeld. Hendelsene utløste en avisdebatt i etterkant, der Brun tilbakeviser ryktene som utløste gateuroen:

“At jeg skal have negtet fru Lærum at udtage hendes private Korrespondence samt nogle Stole og et Bord, samt forbudt hende at benytte Hest til Kristiania for at underrette Lærum om Forretningens Afholdelse er usandfærdigt.”

Hele historien fikk et ekstra ulykksalig preg ved at Henrichsen og Lærum også var gamle venner, og de to drev hver sin virksomhet i det samme huset ved Jernbanetorget. Senere i 1865 ble Lærums lokaler annonsert ledige.

Sjømannshjemmet i Karlsborgveien. Foto: Stig Rune Pedersen, Wikipedia.

Carl Theodor Henrichsen døde allerede i 1868, bare 50 år gammel. Han var nygift, men barnløs, og testamenterte halvparten av sin formue på nesten en halv million spesidaler til et reisestipend for unge menn som ville utdanne seg “i de skjønne Kunster eller i en eller anden videnskab, fornemmelig i naturvidenskabelig Retning”. En fjerdedel av formuen gikk til byggingen av “et Asyl for gamle værdige og trængende Søfolk i Christiania”. Det sto ferdig i Karlsborgveien i 1905 og brukes i dag til omsorgsboliger.

Henrichsen tilhørte en familie som opprinnelig kom fra Norderhov. Faren Hans, og farens to brødre – Gulbrand og Guul – var alle tre aktive handelsborgere i Christiania, de to første som kjøpmenn, den tredje som marketenter.

-gb-

Kommentarer