Da konfettien kom til Kristiania

"Bataille de confetti" i Nice, cirka 1905

I 1899 kom konfettien til Kristiania for alvor, på selveste 17. mai. Skal man tro avisreferatene, gikk mange helt berserk med de små papirlappene og det hele la seg som et uendelig griseri på klær, restaurantbord og fortau – der noen sopte det opp og brukte det en gang til.

I senere avisartikler kan man ane at noen hadde forsøkt seg allerede året i forveien, men i 1899 var konfettien overalt. Norske avislesere kjente den stort sett fra blomstrende reportasjer om karnevalsmoro i Sør-Europa, men da den gjorde sitt inntog i Kristiania beskrev Aftenposten den som en “Karikatur af den sydlandske Brug af Confetti”. Og enda verre var det at noen grep til andre ting når konfettien slapp opp. Da gikk man over til risengryn, salt og pepper som man kastet i ansiktet på folk. Morgenbladet kunne rapportere at Grand Kafé måtte stenge tidlig på dagen: “Konfetti af enhver Art for gjennem Luften og dryssedes udover fredelige og ufredelige Mennesker uden Persons Anseelse, og da Stemningen var kommen høit op, greb man til andre Kastevaaben, saasom Sukkerbiter, Saltkar, Brødstykker etc.”

Selv det radikale Dagbladet ble raskt en prinsippfast motstander av konfettien, og kommenterte allerede før nasjonaldagfeiringen i 1900: “Det er, ligesom vi Nordmænd aldrig kan lege en Leg tilende. Vi blir snart kjed af Legens Uskyldighed, og Raaskabens Hestefod sniger sig frem, og før det er slut, saa sparker den i af al Magt. Ja, det er netop Enden paa al vor Moro dette. Der maa være Politi med tilslut!”

Dagbladets frykt ble tilsynelatende gjort til skamme i 1900. Politiet hadde varslet at de ikke ville godta noe “andet Skyts end den ganske ufarlige Papir-Confetti”, og Morgenbladet kunne melde at “Konfetti-Kastningen bidrog sit til at sætte Kulør paa det Hele. Som den foregik igaar, var den et morsomt og oplivende Led i Gadefornøielsen”.

Det ser ut til å gå fredelig for seg når Ragna Nielsens skole marsjerer her ca 1900, men konfettien kan ses som flekker foran toget. (Oslo museum)

Men allerede året etter var situasjonen minst like ille, ifølge Morgenbladet. De rapporterte i 1901 om massiv konfettikasting, som “vedvarede med stigende Voldsomhed til langt ud paa Natten”. Hele 14 tonn konfetti var kommet til hovedstaden, og importørene hadde en enorm avanse. De betalte 40 øre pr kilo og solgte den videre til publikum for fem kroner kiloen.

For å unngå at guttunger feide opp den brukte konfettien for å bruke den en gang til, forsøkte kommunen å sprøyte gatene med vann underveis, med det resultat at papiret la seg som et tykt belegg i gatene.

I 1902 kunne Aftenposten melde at papiret “klissede sig til ens Tøi slig, at det hang fast som Oblater. Og man kunde ikke røre sig et Skridt, før man fik en Haandfuld af disse Tingester i Synet – kastet af raa og brutale Hænder”. Det nye var nå at “denne Konfettisport med Begjærlighed er annekteret af Gadens Fruentimmere og andet Pak”.

Noen tok saken i egne hender, slik Dagbladet kunne fortelle: “En Herre, hvis Hustru fik en saadan Ladning lige i Ansigtet, tog sin Stok og gav under almindelig Sympati den frække Forøver af Attentatet Herlig Juling.”

Kastingen kunne være direkte farlig. I 1903 meldte Aftenposten om en mann, som fikk kylt “en Dynge Konfetti lige ned i Luftrøret” av en bekjent han hadde truffet på gata. Det gikk heldigvis bra med mannen.

Men nå begynte kritikken å hagle mot politiet, som foretok seg lite og ingenting, slik Aftenposten formidlet i 1904:

“Fra alle Kanter har der nu reist sig Protest mod denne Uskik, en Mængde af Byens Borgere har flygtet ud af Byen for at holde sig borte fra dette Delirium, men Ordenspolitiet har forhærdet sig mod dette Krav.”

Politiet kviet seg imidlertid for å nedlegge et totalt forbud, og også 17. mai-komiteen var i tvil. Våren 1905 ble saken diskutert: “Der var meget liden Stemning for at henstille til Politiet at nedlægge et almindeligt Forbud, da man fandt, at der er nok af Forbud i dette Land fra før.” Komiteen henstilte i stedet bystyret om “at søge udvirket, at Konfetti ikke anvendes paa Frihedsdagen iaar.”

Bystyret besluttet for sin del å oversende henstillingen til politikammeret, og nå agerte faktisk politimester Hesselberg – riktignok i ganske svevende formuleringer.

Han rykket ut i avisene med en kunngjøring der han pekte på at mange følte konfettkastingen som en “forulempning”, og at det faktisk også kunne være det, “skjønt i og for sig uskyldig, kan blive det, naar den sker uvorrent”. Derfor ville konfettikasting under feiringen i 1905 “blive betragtet som en vedtægtsovertrædelse”, og følgelig være forbudt.

Politimesteren fikk en god del kjeft for sine nokså vage formuleringer, men problemet var nå tilsynelatende løst, og i Morgenbladet kunne i 1906 rapportere at “tiltrods for høi Stemning og stor Begeistring, herskede hele Tiden den bedste Orden”.

Kanskje kunne byens myndigheter vært tidligere på ballen dersom de hadde finlest reisereportasjen til skolemannen og forfatteren Vetle Vislie, som allerede i 1898 kunne rapportere fra karnevalet i Paris i nynorskavisa med det talende navn “17. Mai”: “Mest kvar mann og kvinna hadde ein pose med smaa runde papirlappar (confetti), gule, blaa, raude, som dei tok neven full av og heiv paa kvarandre, helst like i andlite, i munn, i augo, kvar det raaka kunde. […] Eg tenkte med ein slik folkeleik i Oslo[1]Merk at Vislie skriver “Oslo” allerede i 1898., kor raatassarne daa vilde nytta tilføret.”

-gb-

Ps.

Det skulle vise seg at leken etter hvert gikk altfor langt også i Paris. I 1903 kunne Ørebladet fortelle at kastingen under det siste karnevalet hadde “antaget skandaløse Dimensioner og udartet til rene Slagsmaal. […] Paa Apothekerne blev der indbragt en Mængde besvimede Damer, og Politiet havde al mulig Møie med at skille de Konfettikastere, der var kommet i Haarene paa hinanden.” Men først i 1919 lyktes det franske myndigheter å forby bruken av konfetti – et forbud som sto til 1932.

Konfettikrig i Milano 1884.

 

References

References
1 Merk at Vislie skriver “Oslo” allerede i 1898.

Kommentarer